SITT LIVS ROLLE: Ingrid Bolsø Berdal som Sonja Wigert i «Spionen». Foto: Nordisk Film Distribusjon

Filmanmeldelse «Spionen»: Virkeligheten som skuespill

Historien om Sonja Wigert er så interessant at en spillefilm ikke helt er nok å tilfredstille nysgjerrigheten.

DRAMA/THRILLER

«Spionen»

Norge. 12 år. Regi: Jens Jonsson

Med: Ingrid Bolsø Berdal, Rolf Lassgård, Alexander Scheer, Damien Chapelle

VG:s terninger viser 4 prikker

Dersom halvparten av det «Spionen» forteller oss om Sonja Wigerts «opptreden» som spion og dobbeltspion under Andre verdenskrig medfører riktighet – og her må vi stole på Harald Rosenløw Eeg og Jan Trygve Røynelands manus, basert på Iselin Theiens biografi (skrevet etter at den svenske etterretningstjenesten åpnet sine arkiver på 2000-tallet) – snakker vi om tidenes mest kompliserte norske skuespillerinnsats.

Wigert (Bolsø Berdal), «Norges Greta Garbo», var film- og teaterstjerne i Norge på 1930-tallet, karismatisk nok til å bli eksportert til Sverige, og broderfolkets langt mer sofistikerte filmindustri, i overgangen mellom 1930- og 40-årene.

Da krigen kom til Norge lot hun seg overtale til å bli svensk spion i hjemlandet (kodenavn: «Bill»). Beveggrunnen var denne: Både faren Sigvald (Erik Hivju) og broren Knut (også han skuespiller) var aktive motstandsmenn. Hun ville hjelpe broren med utreisetillatelsen til Sverige, og få faren ut av fangenskap på Grini.

KODENAVN «BILL»: Ingrid Bolsøl Berdal og Rolf Lassgård i «Spionen». Foto: Nordisk Film Distribusjon

Wigert var populær, vakker og «arisk» nok til å vekke rikskommissær Josef Terbovens (Scheer) interesse. Etter at de hadde blitt kjent med hverandre – godt kjent, ifølge denne fortellingen – ville Terboven at Wigert skulle bli tyskernes spion i Sverige.

Wigert var nå dobbeltspion. På toppen av dette var hun forelsket i den ungarske diplomaten Andor Gellért, som også spilte en rolle i denne suppen. Spørsmålet var bare: Hvilken?

Som sagt: Komplisert.

DA FAR VAR PÅ GRINI: Sonja Wigerts far, Halvdan, spilt av Erik Hivju. Foto: Nordisk Film Distribusjon

Historien er utrolig, og så full av interessante bifigurer at innsigelsen mot «Spionen», den knapt to timer lange filmen, er at den ikke er en TV-serie i fire eller seks timelange deler.

Vi stifter forbigående bekjentskap med mange historiske navn, som denne anmelder gjerne skulle sett mer til: Terboven selv, som liksom forsvinner ut av bildet på et tidspunkt, samt Leif «Tante Pose» Sinding – filmregissøren som ble NS-mann. Vi ser scener fra en oppsetting av svenskenes revykonge Karl Gerhard. Men vi får ikke vite stort om hvem han var.

ROMANTIKK I KRIGSTID: Ingrid Bolsø Berdal som Sonja Wigert og Damien Chapelle som hennes ungarske elsker i «Spionen». Foto: Nordisk Film Distribusjon

Samtidig fikk ikke denne anmelder ikke helt grep om Wigert selv. Hvor dypt stakk overbevisningen hennes? Hvem var hun, sånn egentlig? Vi ser henne gjøre livsfarlige ting (denne filmen er full av folk som står opp om natten for å rote i papirer), vi aner dybden i offeret hennes og skjønner hvordan det må ha stormet i henne.

Men filmen gir henne ikke nok kjøtt på beinet til at hun blir en helstøpt person, synes jeg. Innledningsvis tegnes hun som et menneske som helst bare ville at alt skulle gå tilbake til det normale, slik at hun kunne fortsette å leve det livet hun hadde hatt. Men hvem ville ikke det i 1941? (Her skal det noteres at det kanskje ikke er så godt å vite. Wigert, som døde i 1980, forble ordknapp om sine erfaringer fra krigsdagene).

NATT OG TÅKE: Ingrid Bolsø Berdal i «Spionen». Foto: Nordisk Film Distribusjon

På den annen side er det en lise å se en sammensatt (anti-)helt i en norsk film om krigen, spesielt etter de mange helgenportrettene som allerede er kommet. «Jeg er blitt noe annet», siterer filmen sin hovedperson. «Håper bare at jeg kommer tilbake til det jeg var igjen når dette er over».

Scenografien, dekorasjonene og kostymene sitter som skudd, og det er alltid gøy å se brumlebassen Rolf Lassgård forsøke å spise enhver scene han kommer i kontakt med.

TIDSKOLORITT: Ingrid Bolsø Berdal i «Spionen». Foto: Nordisk Film Distribusjon

Det beste med «Spionen» er imidlertid Bolsø Berdals innsats i tittelrollen. Det er en ualminnelig kjøttfull rolle, som krever at hun snakker norsk, svensk og tysk (Wigert behersket fransk også). Hun skal ikke bare spille Wigert, men også Wigert som spiller andre.

Hun skal være forførerisk diva på NS-fest på Skaugum, snarrådig spion, ulykkelig forelsket, datter som beskytter foreldrene sine mot sannheten – i det hele tatt. Bolsø Berdal, for mange mest kjent som actionheltinne, spiller livskiten ut av materialet.

Likevel blir jeg altså sittende med en litt sulten følelse av at jeg så gjerne skulle visst mer. Om tiden, om omstendighetene, om bakgrunnen, om sirklene hun beveget seg i og fremfor alt om Sonja Wigert selv.

Det er kanskje et både urealistisk og grådig krav. Men vi er jo nysgjerrige, vi mennesker.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder