FANGET: Josefine Frida i «Disco». Foto: Mer Film

Filmanmeldelse «Disco»: Motløs ungdom

Og vips så var ikke Josefine Frida bare «Noora fra «Skam » lenger.

DRAMA

«Disco»

Norge. 12 år. Regi: Jorunn Myklebust Syversen

Med: Josefine Frida, Nicolai Cleve Broch, Kjærsti Odden Skjeldal, Andrea Bræin Hovig

VG:s terninger viser 4 prikker

Mirjam (Frida) er 19 år gammel og tilsynelatende «perfekt», men plaget av et tungsinn hun ikke har forutsetninger for å forstå.

Hun er på VM-nivå i diskodans, men blir utmattet og kaster opp etter turneringene. Hun er vokst opp i et frikirkesamfunn, men mistenker at hun ikke tror blindt og hardt nok.

Den biologiske faren hennes er et mysterium. Hun vet at han at han har vært i fengsel og har mistet foreldreretten. Men hun vet ikke hvorfor.

Den nærmeste familien består av dypt religiøse mennesker. Onkelen hennes er en homohatende TV-pastor som lopper seerne for sparepengene deres. Mor (Odden Skjeldal) har giftet seg på nytt med den selvnytende, liksom «kule» presten i menigheten Friheten, spilt av Nicolai Cleve Broch, som forkynner med hjelp av røykmaskiner og «ungdomsvennlig» EDM-pop.

«TALER UNGDOMMENS SPRÅK» – TROR HAN: Nicolai Cleve Broch i «Disco». Foto: Mer Film

Mor og stefar er forelsket på scenen i Friheten. Hjemme krangler de. Samtidig lusker to profiler fra en annen menighet utenfor Friheten. De blir spilt av Bræin Hovig og Espen Klouman Høiner, og vi skjønner at de ønsker å lokke unge mennesker over i et enda mer konservativt miljø.

Jorunn Myklebust Syversens film handler om to verdener som på hvert sitt vis er sekteriske, og som det er sjelden vi ser skildret i norsk film: Idrettsmiljøet og det kristne miljøet. Hva kan skje når et ungt menneske mister fotfestet i slike isolerte samfunn?

«Disco» skifter tone med stor dyktighet. Fra buldrende og dokumentariske scener på dansekonkurransene, til intime scener fra et familieliv som dirrer av en uro som ingen kan – eller vil – sette ord på.

I den tredje akten blir «Disco» i mine øyne en regelrett horrorfilm, minst like skummel som «Midsommar» (disse sekvensene vil for nordmenn kunne vekke ubehagelige assosiasjoner til 22. juli).

URO UNDER OVERFLATEN: Fredericke Rustad Hellerud, Josefine Frida og Kjærsti Odden Skjeldal i «Disco». Foto: Mer Film

Om man skal sette fingeren på noe, må det være at filmen til tider føles episodisk, og ikke minst at Mirjams indre liv forblir så lukket for oss. «Disco» evner ikke helt å sannsynliggjøre de dramatiske tingene som skjer i henne.

Nå er det jo sikkert meningen at Mirjam skal fremstå som så inderlig retningsløs og tragisk tom, så ribbet for noe som kan ligne en egen vilje. Denne anmelder lot seg likevel plage av de andre menneskene i «Disco» fremstår som så tydelige, mens Mirjam forblir så vanskelig å få grep om.

«Disco» er under alle omstendigheter den beste, mest intelligente norske filmen du kan se på kino nå, ved siden av Dag Johan Haugeruds «Barn». I likhet med den nyter «Disco» godt av en rekke glimrende skuespillerprestasjoner.

PÅ LEIT: Josefine Frida i «Disco». Foto: Mer Film

Cleve Broch er grøssende ufyselig som stefaren, en mann som skjuler sin ondskap og smålighet bak en maske av glatt godhet. Bræin Hovig er med i alle norske filmer denne høsten, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor.

Størst spenning har det vært knyttet til Josefine Frida, også kjent som «kjent fra «Skam». Hun er dypt troverdig som et menneske med alle og ingen egenskaper – et blankt lerret som en serie voksne mennesker, som burde vært omsorgspersoner for henne, ønsker å male sine egne drømmer på.

KLEIN TYPE: Nicolai Cleve Broch i «Disco». Foto: Mer Film

Myklebust Syversen liker å hvile linsen på ansiktet hennes akkurat litt for lenge, etter at scenen tilsynelatende har spilt seg ut, og det er da Frida er aller best, uaffektert kameravant slik kanskje bare skuespillere som er vokst opp med mobiltelefoner og sosiale medier kan være.

Karakteren hun spiller går trolig en forvirrende fremtid i møte. Frida selv kommer vi til å se igjen snart.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder