MAKTENS GRIMME ANSIKT: Christian Bale som Dick Cheney i «Vice». Foto: Greig Fraser / Annapurna Pictures / SF

Filmanmeldelse «Vice»: Et ansikt bare en president kunne elske

Delvis mislykket, men absolutt underholdende nidportrett av tidligere visepresident Dick Cheney (og de utallige hjerteinfarktene hans).

BIOGRAFI/DRAMA

«Vice»

USA.12 år. Regi: Adam McKay.

Med: Christian Bale, Amy Adams, Sam Rockwell, Steve Carell.

VG:s terninger viser 4 prikker

Med «The Big Short» tok Adam McKay steget fra å være sin generasjons mest begavede amerikanske komedieregissør- og manusforfatter («Anchorman», 2004; «Talladega Nights», 2006; «Step Brothers», 2008) til å bli sin generasjons mest lovende amerikanske regissør av sinte, svart komiske politiske dramaer.

«The Big Short» handlet om finanskrisen i 2007. Vanskelig, deprimerende materie; krevende å få noe gøy ut av. Men McKay klarte det.

I «Vice», om livet til den tidligere amerikanske visepresidenten Dick Cheney, prøver han å gjenta det triumfartede trikset fra forrige gang. Det går ikke like bra. Men det går OK.

I hjemlandet har McKay fått en hel del kritikk for å fremstille Cheney som en maktkåt opportunist – grunnleggende uinteressert i ideologi. Ifølge «Vice» valgte Cheney i sin tid politisk parti etter kron-og-mynt prinsippet, og fikk hånlig latter til svar da han i vanvare stilte mentoren Donald Rumsfeld (Steve Carell) spørsmålet: «Hva er det vi tror på?».

Denne kritikken vil virke berettiget for alle som ser på Cheney som neokonservatismens fremste arkitekt, byråkrat-Darth Vader i Det hvite hus, Geppeto’en over hodet til George W. Bush’ Pinocchio. En mann som utmerket godt viste hva han gjorde, og dessuten trodde på det, også etter at de mest paranoide trekkene hans fikk fritt utløp etter 11. september 2001.

BAK ENNHVER «VELLYKKET» MANN ...: Christian Bale og Amy Adams, som Lynne Chaney, i «Vice». Foto: Matt Kennedy / Annapurna Pictures / SF

«Vice» kommer på ingen måte til å bli stående som det siste ordet om Cheneys politiske arv. Som politisk historie og biografi, står filmen til stryk. Men den har andre kvaliteter.

Som i «The Big Short» benytter McKay seg av et utall fortellertekniske og visuelle grep for å gjøre det i utgangspunktet usexy materialet, severdig og underholdende:

En falsk «happy ending» med dertil hørende rulletekster 45 minutter ut i filmen. Sladdede ansikter og sensurert dialog. Henvendelser direkte til kameraet (filmens siste, utilfredsstillende scene). Shakespeare-dialoger mellom mann og kone i ektesengen. Fortellerstemme. Kreativ kryssklipping.

De som legger godviljen til, kan på disse stadige innfallene som en refleksjon av den kaotiske medietiden vi lever i. De mer uvillige vil tenke at McKay lider av en slags forteller-tourettes, og at denne tendensen tildekker mer enn den avdekker.

Helt sikkert er det at «Vice», som er en lang film, benytter seg av for mange av disse fikse ideene. Og at de siste 45 minuttene i alt for stor grad fremstår som en samling morbide sketsjer.

Det er først i filmens siste time, etter at Cheney er gått til krig i Afghanistan, og deretter Irak, at McKay begynner å fremstille ham som satanisk. Før den tid har regissøren som nevnt postulert at Cheney var en mann som søkte makt for beruselsens egen skyld, dyttet fremover av den sterke, bestemte kvinnen som sto bak ham, kona Lynne (en sedvanlig utmerket Amy Adams).

Stabssjef, kongressrepresentant, forvarssekretær (under Bush den eldre), forretningsmann (Haliburton): «Vice» er på sitt beste mens Cheney fremdeles er i støpeskjeen. Da han når maktens tinder, og det blir mange parallelle historier å holde rede på, mister manuset sin egen hovedperson en smule av syne. Da henfaller «Vice» til å bli overtydelig, moralsk og belærende.

«OG SÅ SPISER DU DEN SMULTRINGEN DER, OG FÅR DITT FJERDE HJERTEINFARKT»: Adam McKay, i midten, instruerer Sam Rocwell som George W. Bush og Christian Bale som Dick Cheney i «Vice». Foto: Matt Kennedy / SF

At McKay forakter mennesket han har lagd film om, er det liten tvil om. Det eneste menneskelige trekket han tilkjennegir sin hovedperson, er Cheneys tilsynelatende betingelsesløse kjærlighet til sin lesbiske datter Mary.

Til slutt ryker selvsagt den også, for maktens skyld, og Cheney står igjen som den første mannen som har fått en hjertetransplantasjon for å erstatte et ikke-eksisterende hjerte. En shakespearsk tragedie av et menneske.

Christian Bale da, som har fått så mye åtgaum for å ha anlagt tre dobbelthaker for å spille den ubekvemt smilende, grimme tykksaken Cheney? Han koser seg i det som, overlasten til tross, må sies å være en takknemlig rolle.

Han er blitt nominert til Oscar, selvsagt. Det samme er McKay – hele tre ganger: Beste film, beste regi og beste manus. Det er overraskende, for «Vice» er for populærkulturelt hyperaktiv, for «hit and miss», til at den sitter skikkelig.

Jeg ble tiltagende frustrert i løpet av de siste 45 minuttene. Men jeg kjedet meg ikke i ett sekund.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder