SMIIIIL TIL KAMERA: Ine Marie Wilmann i «Sonja».

SMIIIIL TIL KAMERA: Ine Marie Wilmann i «Sonja». Foto: Adi Marineci / Nordisk film

Filmanmeldelse «Sonja»: Blond ambisjon

Filmen om Norges største Hollywood-stjerne, Sonja Henie, skjønnmaler absolutt ingenting.

DRAMA

«Sonja»

Norge. Regi: Anne Sewitsky.

Med: Ine Marie Wilmann, Valene Kane, Eldar Skar, Pål Sverre Hagen.

VG:s terninger viser 4 prikker

Uhyre etterlengtet vare. Et norsk drama om en historisk person som ikke er en krigshelt eller en langrennsløper (eller aller helst en kombinasjon av de to tingene). Som heller ikke er en mann, men en kvinne.

Enda mer lovende: «Sonja» handler om et menneske – Norges største internasjonale filmkjendis – som etter alt å dømme var nokså usympatisk. Filmen er da også blitt alt annet enn et helgenportrett.

Regissør Anne Sewitsky er i hast med å få oss til Hollywood. Sonja Henies (1912-1967) liv som idrettsutøver og olympisk mester vies minimalt med oppmerksomhet i denne fortellingen.

Det er til «drømmefabrikken» filmen vil, og vi er der i løpet av få minutter. Hvem er Sonja Henie når hun – struttende av selvtillit, og kanskje med en slags galskap – marsjerer inn på kontoret til den legendariske filmmogulen Darryl F. Zanuck og forlanger en kontrakt?

Et barn av en far som presset henne til det ytterste, såpass forstår vi. Men det må sies at oppsettet går faderlig fort. Manusforfatterne Mette M. Bølstad og Andreas Markusson kunne nok ha redegjort mer utfyllende for hva det var som formet den blendende narsissismen – «vinnerskallen» – hennes.

GLANSDAGER I HOLLYWOOD: Valene Kane og Ine Marie Willman i «Sonja». Foto: Jose Haro / Nordisk Film

les også

NRK dropper Sonja Henie-serie

I noen år – 1937 til 1943, sånn cirka – var Sonja Henie en av filmbyens best betalte stjerner. Skriften sto på veggen, selvsagt: For det første var «kunstløpmusikaler» en sjanger som i beste fall hadde kort holdbarhetstid (Esther Williams og hennes synkronsvømmings-musikaler ventet i vingene). For det andre ble heller ikke Sonja Henie noe yngre med årene.

Første halvdel av «Sonja» går ikke fri av biografifilmens trofaste klisjeer (turnémontasjer, pressefotografer, høyprofilerte kjærlighetsforhold og så videre). Manuset virker skjematisk i sin iver etter å plotte inn høydepunktene, utålmodig med å igjen komme seg videre – denne gang til akt to.

I den begynner «Sonja» å minne om en amerikansk såpe. Henie drikker som Sue Ellen i «Dallas», og har den utrivelige personligheten til Alexis fra «Dynastiet». Trassigheten, som får fritt utløp da faren William (Anders Mordal) dør, blir hennes mest markante karaktertrekk. Selv gavmildheten hennes har sadistiske trekk ved seg (noe å tenke på neste gang du besøker Henie-Onstad Kunstsenter i Bærum).

Mange av pengene hennes blir brent på lillebroren Leif (Skar), som senere skulle skrive en giftig bok om henne. Hun tar assistenten Connie (Kane) og moren Selma (Anneke von der Lippe) for gitt, og behandler ektemann nummer to, Winthrop Gardner Jr., som en «toyboy».

STØ KAR: Pål Sverre Hagen som Niels Onstad i «Sonja». Foto: Jose Haro / Nordisk Film

les også

Ine Marie Wilmann skadet under Sonja Henie-innspilling - nå er hun fødeklar

«Sonja» fremstiller Henie, spesielt på-vei-ned Henie, som en promiskuøs kvinne (Zanuck kaller henne «nymfoman»), på ingen måte fremmed for en «Hollywood Babylon»-orgie eller to. Kunstløperens i beste fall opportunistiske forhold til Hitler og nazistene, som stadig hefter ved navnet hennes i Norge, blir knapt berørt i «Sonja», annet enn som en vits (den er heldigvis god).

Henie drikker, blir rasende, blør penger, drikker og blir rasende. De som ikke dør, støter hun fra seg ved å drikke og være rasende. Den selvmedlidende nedturen skildres oppsiktsvekkende usentimentalt og hardt. Men den føles i overkant lang. «Sonja» går liksom tom for overraskelser omtrent her.

Skuespillerne rundt henne blir nokså raskt redusert til drivved etter hvert som Ine Marie Wilmann farer frem i filmen. Faren forsvinner som sagt raskt ut, broren blir aldri noe mer enn en snurt gjøkunge.

Den trygge skipsrederen og kunstsamleren Niels Onstad (Hagen) er mannen som tilsynelatende redder Henie fra seg selv i siste liten. Moren og Connie får én nøkkelscene hver. Det er definitivt Wilmanns film, dette her.

I VANN OG PÅ LAND: Ine Marie Wilmann dominerer «Sonja». Foto: Jose Haro

les også

Frykter Sonja Henie-overdose

Hun er med i så godt som hver eneste scene, og fungerer utmerket i både gode og onde dager. Wilmanns Henie virker forstyrret både i medgang og motgang, tragisk uutgrunnelig – og aldri så ute av kontakt med virkeligheten som da hun tilbyr Onstad et signert bilde av seg selv.

Rekonstruksjonene av en håndfull kunstløpoppvisninger, fra film og show, sitter som B12-skudd i rumpa, koreografert og fotografert etter alle den underlige kunstens regler. Disse sekvensene har en energi «Sonja» ikke kan vise til hele veien, og undertegnede skulle gjerne hatt mer av dem.

Visse reservasjoner til tross: «Sonja» er langt på vei blitt det man kunne håpe på; en kontrast til de som regel banale hagiografiene som har dominert norsk film, avdeling «stor», i senere år.

En kompleks film om et komplekst menneske. Skjønnhetsfeil inkludert.

«Sonja» har premiere 25. desember

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder