Filmanmeldelse «John Wick: Chapter 4»: Det siste ordet i action
«John Wick» har spart det beste til finalen.
ACTION
«John Wick: Chapter 4»
Premiere på kino fredag 24. mars
USA. 15 år. Regi: Chad Stahelski
Med: Keanu Reeves, Donnie Yen, Bill Skarsgård, Ian McShane, Laurence Fishburne, Shamier Anderson, Rina Sawayama
«Gjør meg en liten tjeneste», sier Shimazu (Hiroyuki Sanada) til John Wick (Keanu Reeves) et stykke ut i «John Wick: Chapter 4»: «Drep så mange du kan».
Wick, som allerede er godt i gang, tar den eldre mannen i hånden. Dreping skal bli. Bare ikke forvent så mye arbeidsglede. Keanu Reeves’ sørgmodige cocker spaniel-oppsyn etterlater ingen tvil: Denne leiemorderen begynner å bli lei av å leiemorde nå.
Ikke noe å si på det. Han har holdt på siden 2014, da den første filmen sysselsatte ham i én time og førtien minutter. Videre inn i «John Wick Chapter 2» (2017), der Wick drepte folk i to timer og to minutter. Jobben var enda litt tyngre i «John Wick: Chapter 3 – Parabellum» (2019), hvori Wick slo, sparket, skjøt og knivstakk i to timer og ti minutter.
Når skal en stakkars hjerteknust drapsmaskin få fred? Ikke de neste to timene og førtini minuttene i hvert fall, som er spilletiden til det fjerde og angivelig siste kapitlet.
Det kanskje aller beste med «John Wick»-serien er at den har gjort det lekende lett å ignorere bakgrunnshistorien karakterene (så vidt) er utstyrt med. Du trenger ikke bry deg med «mytologien»: Gullmyntene, «De høye herrers bord» eller bygget i New York som har fungert som et slags spahotell for leiemordere som trenger å slappe av mellom slagene (bokstavelig talt).
Du trenger ikke engang huske hvorfor John Wick virker så trist og mett av dage (kona er død, hunden hans likeså). Alt det der er bare pynt, passe godt egnet til å bli omtalt i pretensiøst kvasifilosofiske ordelag i transportetappene mellom voldseksplosjonene og blod-ballettene.
Om det er noe galt med «John Wick: Chapter 4», så er det at den lange spilletiden tillater noe mer malmfull mumbo jumbo om «den gamle sedvane» og «brorskapet» enn disse filmene har hatt for vane. Men ikke for mye. Definitivt ikke nok til å forhindre at denne fjerde filmen er seriens suverent beste.
«Chapter 4» er rikere utstyrt med minneverdige karakterer, både venner og fiender, enn de foregående episodene.
Bill Skarsgård, for eksempel, i full James Bond-skurk modus, som nemesisen Markien av Gramont. Han har en garderobe som får ham til å se ut som en blanding av en forvokst Little Lord Fauntleroy og en Gucci-modell. Røde røykejakker i fløyel og avanserte slipsknuter under brune psykopat-øyne.
Og hva med Caine (Donnie Yen) – som ikke «har» øyne i det hele tatt? Jepp. Vi snakker ganske riktig om en blind leiemorder, som kompenserer for handikapet med en stokk han føler seg frem med under de mest frenetisk morderiske omstendigheter. Type!
Jeg skulle gjerne sett enda mer til Akira (den japansk-britiske popartisten Rina Sawayama), som kun medvirker i det innledende blodbadet. Hun har karisma til overs.
Ian McShane, nylig avdøde Lance Reddick og Laurence Fishburne gjør mannemann-greiene sine til perfeksjon, med en resignert livstretthet som matcher Wicks egen. Leiemorder-livet er sannelig ikke godt for sinnets munterhet i det lange løp.
Keanu Reeves selv forsterker sitt muligens ufrivillige rykte som en av Hollywoods store gåter. En skuespiller som fremdeles, etter 40 år i gamet, sliter med å levere den enkleste replikk på troverdig vis. Men som er interessant å se på likevel. Ikke minst i en rolle som denne, som vi tenker at ligger fjernt fra den fredsæle fyren vi oppfatter at han er i det virkelige liv.
«Filmstjerner», heter slike. Det er ikke nødvendigvis det samme som «god skuespiller». Han får sikkert mye god stuntmann-hjelp i denne fysisk sett ekstremt krevende rollen. Men han aksler den med bravur uansett. Svart dress (med kevlar i stoffet), svart skjorte, svart slips. Belte? Svart – i alle de mest dødelige disiplinene.
Regissør Chad Stahelski, som selv har vært stuntmann, viser seg som en sikker, om enn ikke veldig original visuell stilist – glad i regn, neon og sylskarpe dresser.
Viktigere: Han regisserer og koreografer tre-fire sekvenser som kommer til å gå inn i actionfilm-historien. Alle finner sted i løpet av de siste 45 minuttene, og er satt til Paris.
Dansen som utspiller seg midt i trafikken i det 7. arrondissementet, og den påfølgende bil-balletten rundt Triumfbuen, er begge aldeles briljante, og minner oss om at kampsportfilmer som dette er en type musikaler – der «musikken» skuespillerne beveger seg til er lyden av kjøtt som sprekker, pistolskudd og grynt.
Disse blir etterfulgt av en like utrolig sekvens i en leilighet, der vi ser Wick ta kål på folk fra fugleperspektiv, og én i trappen opp til Sacré-Cœur kirken, der Wick skal utkjempe en duell klokken 06:03 presis, men blir forsøkt forsinket av alt avskummet i Paris.
Her slo det meg at volden i «Chapter 4» er noen hakk mer tegneserieaktig enn i 1–3. Såpass Per Ulv og Bippe Stankelbein, faktisk, at jeg ved et par anledninger måtte stoppe meg selv fra å le høyt, som ville vært upassende, og måtte nøye meg med å knipse med tærne.
Årets beste actionfilm? Ganske sikkert – og et mesterverk i sin sjanger. Hemmeligheten er denne: Det er ikke bare dataanimasjon og greenscreen, dette. Det ligger ekte planlegging, ekte håndverk, ekte arbeid og ekte slit bak det vi ser på lerretet. Kall det gjerne kunst.
