Filmanmeldelse ««Spider-Man: Homecoming»: Eddertoppen

Stopp pressen! Det er blitt laget en vittig, varm og innmari
underholdende superheltfilm!

ACTIONKOMEDIE

«Spider-Man: Homecoming»

USA. 12 år. Regi: Jon Watts.

Med: Tom Holland, Michael Keaton, Robert Downey Jr., Marisa Tomei.

«Spider-Man: Homecoming» tar opp den kronologiske tråden «noen måneder» etter der «Captain America: Civil War» (2016) slapp den (står det her), og presenterer oss for en nerdete, klønete, 15 år gammel Peter Parker som tar ekstraknekk etter skoletid som en slags superhelt for lokalmiljøet. Han konsentrerer seg om folk som raner minibanker og slikt.

Han er allerede bitt av edderkoppen som ga ham ekstraordinære gaver, og således i gang med superheltgjerningen. Men han er ikke fullt utlært, og ikke ennå «en mann». Han er praktikant på Tony Starks (også kjent som Iron Man) avenger-akademi, der han får låne et ekstra nyttig Spider-Man kostyme, og er mildt sagt klar for å komme skikkelig i gang. Litt for klar, skal det vise seg.

På dagtid er han selvsagt en helt vanlig tenåringsgutt, om enn usedvanlig god i allmennkunnskapsquizer, som bor hos sin tante May og har et veldig godt øye til den ett år eldre skjønnheten Liz (Laura Harrier).

Les også: Fant ut at han hadde fått rollen som Spider-Man på nettet

Samtidig, på en annen side av byen, driver Adrian Toomes, også kjent som Vulture (Keaton), og lager våpen av romvesenteknologi som han ulovlig plukker opp fra fartøy som er krasjlandet på jorden. De virker veldig godt.

Gutt skal bli mann, leketøy skal lekes med og skurk skal nedkjempes – «Spider-Man: Homecoming» kommer sannelig ikke til å vinne noen priser for nybrottsarbeid.

Men det som ikke bare redder denne superheltfilmen, men gjør den til et perlende stykke underholdning, er primært tre ting:

1. Godt over middels karismatiske skuespillere i alle ledd. Med Keaton i meget godt, infamt slag som Toomes, og en Downey Jr. som er mer lik Al Pacino anno «Heat» (1995) enn noen gang før (da tenker jeg både på det fysiske utseendet og det stadige kjekkaseriet). Marisa Tomei også, som den veldig lite tanteaktige May (hun burde hatt mer å gjøre). Og aller mest britiske Holland, som både har sjarmen, fysikken og den forvirret uskyldige Harry Potter-«looken» til å spille en superhelttenåring i full blomst, plaget og opphisset av et ras av følelser.

Les også: Han er fortsatt verdens best betalte skuespiller

2. «Spider-Man: Homecoming» er nesten like mye en «high school»-dramakomedie som en superheltfilm. (Slapp av, gutter – jeg sa nesten). I slekt med åttitalls-auteuren John Hughes' klassikere, og på sitt beste med energien og idérikdommen til «Back To The Future» (1985). Enkelte av dialogvitsene er riktignok bløte og lettvinte. Men denne filmen har unektelig liv.

3. Actionscenene, for en gang skyld imponerende, føles taktile. Hemmeligheten er dels at de i størst mulig grad lener seg på genuine «stunts» (husker dere slike?). At de dessuten utspiller seg i den virkelige, fysiske verden, for eksempel på toppen av Washington-monumentet og på Staten Island-ferga, bare understreker dette viktige momentet.

Alt dette, samt The Beats «Save It For Later» på lydsporet. Til og med første halvdel av rulletekstene er preget av overskudd i denne overrumplende artige filmen.

MORTEN STÅLE NILSEN