VENN I NØDEN: Sam Rockwell som advokaten (til venstre) og Paul Walter Hauser som den mistenkte i «Richard Jewell». Foto: Claire Folger / Warner Bros. / SF Studios

Filmanmeldelse «Richard Jewell»: Kjøtt og poteter à la Clint

Clint’ern er filmens svar på REMA 1000 – overbevist om at det enkle ofte er det beste. Er det sant? Nja.

DRAMA

«Richard Jewell»

USA. 12 år. Regi: Clint Eastwood

Med: Paul Walter Hauser, Sam Rockwell, Kathy Bates, Olivia Wilde, John Hamm

VG:s terninger viser 4 prikker

Clint Eastwood fyller 90 år 31. mai, og fortsetter å pumpe ut film med beundringsverdig hyppighet. Han gikk i skole hos Don Siegel (1912-1991), og har aldri glemt leksen han lærte hos ham:

Det er ingen heksekunst, dette her. Finn en god historie, la dyktige skuespillere gjøre det de gjør best, fortell uten dikkedarer, ferdig. Gå videre til neste prosjekt.

SNART JUBILANT: Clint Eastwood, her avbildet i Los Angeles i januar. 31. mai fyller han 90. Foto: Mari Anzuoni / Reuters

Den rasjonelle tilnærmingen til faget har gjort Eastwood til en produktiv håndverker. Den har også resultert i at han har begått rundt førti filmer som sjelden er dårlige, men like sjeldent briljante (unntak finnes: «Josey Wales, fredløs», 1976; «Nådeløse menn», 1992, for å nevne to).

«Richard Jewell» plass seg rundt gjennomsnittet, og er nok en av de sentimentale, all-american hverdagshelthistoriene som Eastwood er så glad i, klart i slekt med fire får gamle «Sully».

MISTENKT HELT: Paul Walter Hauser tar løgndetektortesten i «Richard Jewell». Foto: Claire Folger / Warner Bros. / SF Studios

I likhet med den, er «Richard Jewell» basert på en historie fra virkeligheten. Tittelkarakteren, betagende spilt av Hauser, er en sikkerhetsvakt som drømmer om å bli politimann. Han har alltid ønsket å beskytte mennesker, sier han. Han er ikke bare autoritetstro, men en slags patologisk beundrer av autoritet og autoriteter.

Han er en enkel sjel, 33 år gammel, etter alt å dømme ukysset, som bor hjemme hos mamma (Bates, en glede å se). Sommeren 1996 jobber han som vakt under de Olympiske leker i Atlanta, Georgia, og oppdager en bombe på et konsertarrangement. Bomben eksploderer, to mennesker dør. Jewell skal ha mesteparten av æren for at det ikke gikk betydelig verre.

BYRÅETS MENN: Paul Walter Hauser avhøres av FBI i «Richard Jewell». I midten: John Hamm. Foto: Claire Folger / Warner Bros. / SF Studios

Han blir en helt, men det varer ikke mange dagene. FBIs «profilere» endrer statusen hans fra «helt» til «mistenkt». «That fat fuck who lives with his mother» passer den psykologiske profilen til en psykotisk overivrig fyr som planter bomben selv, for så å kunne forhindre en katastrofe og sole seg i glorieglansen.

Byråets mann, spilt av John Hamm, snur Jewells triumf til et mareritt. Hyenene i tabloidpressen, representert ved den skjøgeaktige Kathy Scruggs (Wilde, i godt, kynisk driv), er fyrbøtere i helvete.

Den blåøyd samarbeidsvillige Jewell må kjempe for sin ære, kun hjulpet av mamma og en advokat han kjenner fra gammelt av, Watson Bryant (Rockwell).

MAMMADALTENS MAMMA: Kathy Bates i «Richard Jewell». Foto: Warner Bros. / SF Studios

«Richard Jewell» er ubesværet velspilt i alle ledd, gjort mindre tragisk enn den kunne vært i kraft av mild, forsonlig humor. Den er også nesten like enkel som tittelkarakteren selv: De slemme, er slemme. De snille, er snille. Eastwood gjør få forsøk på å fargelegge menneskene.

Med velvilje er det lett å applaudere Eastwoods små, gode menn, tvunget til å kjempe mot en byråkratisk overmakt. Med vrangvilje kan det innvendes at kjøtt-og-poteter heltehistoriene hans blir uinteressante i sin skrinne psykologi – og at de dessuten er ganske like, mange av dem.

Men verdt å se én gang. Og gratulerer med det forestående jubileet ‘a, hedersmannemann.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder