Publisert: Oppdatert: 07.06.14 10:25

Kaptein klok

«Captain Phillips»

FILM

Britiske Paul Greengrass lager ultrakinetiske actionthrillere, gjerne «basert på virkelige hendelser». «Bloody Sunday» (2002), for eksempel, og «United 93» (2006).

Så også her, i historien om Richard Phillips, kapteinen på lasteskipet Maersk Albama, som i 2009 ble bordet av somaliske pirater. Piratene var misfornøyde med utbyttet - fattige $30 000. Hvorpå de tok Phillips som gissel, i håp om å presse forsikringsselskapet for mer.

Det ligger en kapitalismekritikk i manuset. «Vanlige folk» fra Vesten blir satt «i bur» (en livbåt, bokstavelig talt) med desperate mennesker fra den tredje verden, og begge sider må «kjempe til døden». Alle føler seg, i varierende grad, utsatte. Kapteinen fra USA er bekymret for sine barns fremtid i en sjokkskadet økonomi. Somalierne har, og har aldri hatt, noen ting.

Greengrass er en så eminent regissør av nerveslitende katastrofescenarier at han til tider kommer i skade for å glemme dette potente poenget. Dessuten: Det er klart noe beundringsverdig med hvor raskt Greengrass spiller filmen i gang. Det tar knapt fem minutter før vi er om bord på båten, og dramaet er begynt. Men hva får vi egentlig vite om kaptein Phillips, annet enn at han er irskamerikaner og at han elsker familien sin? Ikke mye.

OK, vi skjønner at han er «hel ved», om ikke annet så fordi han spilles av Tom Hanks. Phillips følger reglene, holder hodet kaldt. Han forblir likevel ganske fjern for oss, helt inntil Oscar-søknaden av en avslutningsscene. Det er gode muligheter for at Hanks blir tildelt statuetten for denne innsatsen, eller i alle fall blir nominert. Men gjør så mye mer enn å se engstelig og/eller bebreidende ut? Skurken Muse, hypnotisk spilt av debutanten og ikke-skuespilleren Barkhad Abdi, føles faktisk som et helere, mer ekte menneske enn helten.

Greengrass' bilder har enormt mye bevegelse i seg. Måten han benytter håndholdte kameraer på - og det resulterende kaotiske, kvasidokumentariske preget - har vært hyppig etterapet av en drøss mindre begavede regissører. Men stilen kan også benyttes til å forkludre, også av mesteren selv. Det skjer noen ganger her. Det er forskjell på spenning og (kursiv) stress (kursiv slutt).

Det er fascinerende og skummelt å se hvordan et digert lasteskip kan bli overmannet av fire tynne somaliere i joller. Kjedeligere og mer selvfølgelig er det at Greengrass i filmens klaustrofobiske andre del utvikler et pornografisk oppheng i den teknologiske suvereniteten til verdens største militærmakt. Han ønsker sikkert også her å si noe om forskjellene i verden: To joller versus helikoptere Navy SEALs. Men jeg er usikker på hvor godt han får formidlet det. Denne akten blir dessuten i overkant lang.

At flere i mannskapet til den virkelige Phillips har protestert mot fremstillingen av kapteinen som utpreget heroisk - fjorårets hjemlige «Kon-Tiki»-debatt om igjen, men på vrangen - er så sin sak. Det er ikke så farlig. Dette er film, ikke dokumentar.

«Captain Phillips» er utvilsomt en vellaget, intelligent og spennende sådan. Men det er vanskelig å ikke tenke at den kunne ha vært enda litt bedre, og enda litt klarere på hva den ønsker å si.

MORTEN STÅLE NILSEN

Her kan du lese mer om