LEVENDE: En av «Løvekvinnen» beste og mest levende scener: Eva (Mathilde Thomine H. Storm) får en venn i telegrafisten «Gnisten» (Rolf Kristian Larsen). Foto: NORDISK FILM DISTRIBUSJON

Filmanmeldelse: «Løvekvinnen»

Mellom kunst og kunstighet

HAUGESUND (VG) Storsatsingen «Løvekvinnen» finner aldri riktig sitt fortellende fotfeste. Den halter mellom kunstneriske ambisjoner og en tidvis kunstig virkelighet.

Jon Selås
ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

DRAMA

«LØVEKVINNEN»

Norge. Etter Erik Fosnes-Hansens roman. Regi: Vibeke Idsøe. Produsent: Filmkameratene. 9 års aldersgrense. Med: Aurora Lindseth-Løkka/, Mathilde Thomine H. Storm/Ida Ursin-Holm (Løvekvinnen som barn, ung og voksen), Rolf Lassgård, Kjersti Tveterås, Rolf Kristian Larsen, Kåre Conradi, Henrik Mestad, Connie Nielsen, Lisa Loven Kongsli.

VG:s terninger viser 3 prikker

Filmen åpner Den norske filmfestivalen i kveld, og innleder dermed de norske filmenes høstsesong på kinoene. Beklageligvis er det ikke blitt noen pangåpning.

For all del: Filmen er ikke blitt en katastrofe. Den har et enormt ambisiøst anslag, foto og lyd er upåklagelig, skuespillerne jobber hardt og helhjertet. Og historien er utvilsomt meget interessant.

Den har dessuten sine nydelig passasjer og scener som oppleves å ha høy kunstnerisk verdi.

Men film har sine helt egne krav til helhet og dramaturgi. Litteratur har helt andre krav. «Løvekvinnen» strever med å finne selv i spagaten mellom å filmatisere Erik Fosnes Hansens roman og å fortelle en filmhistorie som fungerer helt selvstendig på filmmediets premisser.

«Løvekvinnen» er Eva, født i en liten norsk stasjonsby i 1912. Moren dør i barsel og pikebarnet har en underlig defekt: Hun har en tett, tett hårmanke over hele kroppen. faren – den autoritære og feilbarlige Stasjonsmester – skjems, småbyen snakker og mobber og pikebarnet er dømt til isolasjon, tross sin åpenbare begavelse. Det vil si: Ikke aldeles: Fra selveste København kommer en professor for å studere fenomenet.

Som man forstår: Dette er en film om det totale utenforskap, om fordommer og skambelagt skjebne for en ung pike. Derfor er det nokså ubegripelig at i betydelige deler av filmen handler det først og fremst om hennes far (Rolf Lassgård). Lassgård er en formidabel skuespiller, også her. Men han får altfor stor plass i forhold til hovedpersonen, som lenge utvikler seg via noe abrupte og uforklarte linjer. Kun i forhold til et par viktige bipersoner, ammen/barnepiken (Kjersti Tveterås) og telegrafisten «Gnisten» (Rolf Kristian Larsen), livner det hele til på gjenkjennelig, empatisk vis. Da får man øye på den levende og drømmende ungpiken og kan føle med henne, da blir historien gripende.

Men så stivner det igjen i noe som ligner ibsenske tablåer og alderstegne utsagn, som man virkelig ikke aner hvor kommer fra. (Bortsett fra, rimeligvis: Den grunnleggende romanen.)

«Løvekvinnen» er åpenbart en ikke helt realistisk historie. Symbolismen tar i alle fall såpass med plass, at man åpenbart satser på å formidle mye underforstått. Eller, som Stasjonsmesteren sier i en kanskje ikke helt tilsiktet nøkkelreplikk:

– Du får forsøke å se filosofisk på det!

Mye av problemet er at dette blir filosofisk og symbolmettet i overkant. Nesten hele filmen er viet barndom og oppvekst. Men det er først når Løvekvinnen mot slutten velger å bryte og finne sin egen, originale og langt fra opplagte vei, at hennes handlekraft fører til at det blir en mye mer begripelig og dynamisk film ut av det hele.

JON SELÅS

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder