Hovedinnhold

Filmanmeldelse «Atomic Blonde»: Eksplosiv blondine

<p>SLÅR FRA SEG: Charlize Theron i «Atomic Blonde»</p>

SLÅR FRA SEG: Charlize Theron i «Atomic Blonde»

Foto: UIP
«Atomic Blonde» har en platt historie, men volden er historisk.

Denne saken handler om:

ACTIONTHRILLER

«Atomic Blonde»

USA. 15 år. Regi: David Leitch

Med: Charlize Theron, James McAvoy, John Goodman og Sofia Boutella.

Ikke la all den kalde krig-staffasjen lure deg - «Atomic Blonde» er ikke en særlig smart spionthriller.

Den er regissert av stuntmannen David Leitch, noe som er fortellingens svakhet, men hele filmopplevelsens styrke.

Rosa grafitti, lyden av «Blue Monday» og kommunister som hater frihet. Velkommen til Trabantbyen, november 1989. Det er like før murens fall og den iskalde MI6-agenten Lorraine Broughton (Charlize Theron) er på oppdrag i Øst-Berlin for å avdekke en ukjent britisk forræder, noe hun får hjelp til av hipsteragenten David Percival, spilt av en tydelig Guy Ritchie-påvirket James McAvoy.

Historien er helt overfladisk - spioner med dobbelmotiv og kjipe replikker, samt en hovedfigur som har flere kveldskjoler enn interessante karaktertrekk. Motivasjonen hennes er fraværende sammenlignet med «John Wick» (2014), Leitchs forrige registrek. Men «Atomic Blonde» likevel verdt billettprisen.

Actionsekvensene er nemlig så storslagne at de kompenserer for den hule historien. Filmen er bygd etter prinsippene til Hong Kong-action - der hver voldsscene følges opp av oppbyggingen til den neste og heftigere fighten. Og det er her styrken til stuntmannen Leitch viser seg.

Han bryter med den drepende tendensen i vestlig action: at slosskampenes treffvirkning er et ansvar som lener seg på klipperens skuldre. Koregrafien i «Atomic Blonde» er mildt sagt eksplosiv, og i de lange og krevende sekvensene viser den provoserende talentfulle Theron seg å være en kolossal actionstjerne. Ja, hun er enda råere her enn som Furiosa i «Fury Road».

Som i Jackie Chans filmer, finnes det ikke et eneste objekt som er for mykt til å brukes som våpen, og Theron ofrer helsen for de brutale slagene. Jeg skal ikke røpe for mye her, men klimakset er en scene på underkant av ti minutter der Theron går helt bananas i en voldelig ballett mot russiske bakmenn. Selv om den bare er et liksom-«one shot», er hele affæren så voldelig og velkomponert at den fortjener en plass i historien med korridorscenen fra «Oldboy» (2003) og sykehussekvensen fra John Woos «Hard Boiled» (1992).

Forhåpentligvis kommer det en oppfølger med en sterkere historie. For hvem trenger en Jane Bond når man har Atomic Blonde?

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Film

Se neste 5 fra Film