Hovedinnhold

Filmanmeldelse «Den 12. mann»: Kald krig

Harald Zwarts film om motstandshelten Jan Baalsrud er grunnleggende banal. Den er også solid og spennende.

Denne saken handler om:

DRAMA/ACTION

«Den 12. mann»

Norge. 12 år. Regi: Harald Zwart.

Med: Thomas Gullestad, Jonathan Rhys Meyers, Mads Sjøgård Pettersen, Marie Blokhus.

Du kommer til å bli forgapt i naturen du ser på kinolerretet i «Den 12. mann». Det vil være to årsaker til det. 1. Det er ditt eget land du ser der oppe. 2. Historien, og menneskene i den, engasjerer ikke like mye som den burde.

«Den 12. mann» er en solid, men forutsigbar film. Som ser aldeles praktfull ut.

De fleste bør kjenne historien, fra skoleklassen eller Arne Skouens Oscar-nominerte film «Ni liv» fra 1957: Det er tidlig i 1943. En skøyte med 12 norske sabotører, på vei for å ødelegge nazistenes anlegg på Bardufoss, blir overrumplet av tyskerne utenfor Rebbenesøya i Nord-Troms. Bare én mann, Jan Baalsrud, kommer seg unna (de andre døde; åtte av dem ble henrettet).

Baalsrud har viktig informasjon, og må komme seg til nøytrale Sverige. Det er langt dit, og Baalsrud er såret. Nazistene, under Gestapo-sjefen Kurt Stages (Rhys Meyer) ledelse, er dessuten stadig i hælene på ham.

<p>FANGE I VINTER OG KULDE: Thomas Gullestad som Jan Baalsrud i «Den 12. mann». FOTO: Nordisk Film Distribusjon AS</p>

FANGE I VINTER OG KULDE: Thomas Gullestad som Jan Baalsrud i «Den 12. mann». FOTO: Nordisk Film Distribusjon AS

«Den 12. mann» må være den kaldeste norske filmen siden «Veiviseren» (1987) (i internasjonal målestokk: «Runaway Train», 1985). Det er den nordnorske naturen som er den store stjernen i filmen, og den er i sannhet en krevende diva. Gullestad lider seg gjennom den, ett skritt om gangen, med koldbrann i foten og stiv skrekk i ansiktet. Han overlever på håp – og en sukkerbit.

Les også: Hadde Jan Baalsrud ni liv?

Han er en vanlig mann i ekstraordinære omstendigheter, og Gullestad gjør så visst ikke skam på seg i rollen som en ekstremt sårbar helt. Han er god med kroppen, noe mer begrenset i ansiktet og øynene. Han blir ikke bedt om å dekke det helt store registeret: Jobben hans er å lide, og – ved et par anledninger – se øm ut i møte med barn (Tiril Holthe Harnang gjør en bedårende innsats). At Gullestad ikke er et kjent norsk «filmtryne», virker til hans fordel.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

<p>SABOTØR-SYMPATISØR: Maria Blokhus og Thomas Gullestad i «Den 12. mann». FOTO: Nordisk Film Distribusjon AS.</p>

SABOTØR-SYMPATISØR: Maria Blokhus og Thomas Gullestad i «Den 12. mann». FOTO: Nordisk Film Distribusjon AS.

Rhys Meyer er en effektiv klisjé som ståløyd nazipsykopat. Han ser ut som en ung, ond Malcolm McDowell, og har således et fjes skapt for oppgaven. Maria Blokhus og Mads Sjøgård Pettersen gjør tilsvarende godt fra seg som Baalsruds viktigste hjelperne.

<p>NIFS NAZI:  Jonathan Rhys Meyers som Gestapo-sjefen Kurt Stage. FOTO: Nordisk Film Distribusjon AS</p>

NIFS NAZI:  Jonathan Rhys Meyers som Gestapo-sjefen Kurt Stage. FOTO: Nordisk Film Distribusjon AS

Ingen får veldig mye å spille på. «Den 12. mann» er ikke en film som borer i menneskesinnet. Det trenger den ikke å gjøre: Det «fine» med Andre verdenskrig er at den var den siste store konflikten det føles helt OK å behandle på svart-hvitt vis på film. De slemme var slemme.

På den annen side: Fraværet av dybde er også en medvirkende årsak til at «Den 12. mann» oppleves som mer monoton enn den hadde trengt å være. Lidelse, kulde og tyskere avløser lidelse, kulde og tyskere i to timer og ett kvarter. Det kan saktens sies å være i lengste laget.

Les også: Magert helvete for Thomas «Finger'n» Gullestad under innspillingen av «Den 12. mann»

Regissør Harald Zwart prøver å bryte mønsteret med en maretittsekvens som ser ut som den er hentet ut av en horror B-film, og slår på stortromma til sist, med en storslagen innspurt over vidda. Men «Den 12. mann» er og blir en film om flukt gjennom karrig natur, og ikke veldig mye mer. Lite åndfull dialog som «Festung Norwegen? Er ikke mye Norwegen igjen nå» og «Det er nå vi viser hvem vi er og hva vi står for!» er lite egnet til gi den ytterligere lag.

Zwart trykker på alle knappene han har for hånden. Det er aldri vanskelig å kjenne lusa på gangen – historien fortelles etter velbrukt Hollywood-helteeposmanual. Det du forventer at skal skje, skjer. Zwart er ikke plaget av gudommelig inspirasjon eller den slags jåleri, han er en fagmann som utfører et arbeid.

Det gjør han på utmerket vis. Teknisk og visuelt er «Den 12. mann» på høyde med alt det flotte fra utlandet. Til tider helt gispende flott å se på. Sist – og viktigst: Den er spennende.

Hadde den vært enda mer spennende om den hadde fått én runde til i klipperommet? Jeg tror det. Men en «hit», det er den.

Ta med pledd.

«Den 12. mann» har premiere 25. desember

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Film

Se neste 5 fra Film