ONKELS FOTSPOR: Khalid Hussain ga ut «Pakkis» i 1986. Nå gjør Adel Khan Farooq det samme.
ONKELS FOTSPOR: Khalid Hussain ga ut «Pakkis» i 1986. Nå gjør Adel Khan Farooq det samme. Foto: Trond Solberg VG

En snakkesalig tendensroman uten driv: Bokanmeldelse: Adel Khan Farooq: «Mine brødre»

BOK

Ungdomsroman som vil vel, men som oppleves som konstruert rundt religiøse problemstillinger.

  • Kristine Isaksen
Publisert: Oppdatert: 22.11.16 12:46

Det er ingen tvil om hva debutant Adel Khan Farooq vil med denne ungdomsromanen. Den er et forsøk på å forklare radikalisering av norsk ungdom, og den er et forsvar av Islam som en ikkevoldelig religion. Temaene er brennaktuelle, og alle de religiøse og moralske diskusjonene er interessante nok. Men de er ikke drivende godt romanstoff alene. Her mangler en spennende handling og et troverdig persongalleri. Og kanskje aller viktigst: romanen mangler en interessant hovedperson.

Les også: Hyller «Pakkis» med bok

Hovedpersonen, en norsk-pakistansk gutt på 17 år, er ensom og i opprør. Han finner trøst i bønn. Når han møter den radikale Abdullah og får bli med i brorskapet hans, er det en slags forelskelse. Snart endrer han mening om IS og Syria-farerne.

Fikk du med deg ungdomsboken til Sophie Elise? «Forbilde»

Den første halvdelen av boken er den mest vellykkede. Hans forelskelse i muslimen Faiza og hans religiøse oppvåkning sammen med henne er skildret med drypp av ektefølt varme. Når Faiza må flytte til London, går det fort nedover med hovedpersonen. Han faller i klørne på Abdullah og mister snart all evne til å dra resonnementer. Hovedpersonen er et flokkdyr som aldri har fremstått som en spesielt smart fyr. Men at han skal være så lett å omvende til en Syria-farer i andre halvdel av boken, er vanskelig å tro på.

Diskusjonene om den riktige versjonen av Islam og hva som kjennetegner en god muslim, bølger fram og tilbake. Hovedpersonen står midt mellom lyset (Faiza) og mørket (Abdullah), og han har ikke så mange tanker eller refleksjoner utover dem han til enhver tid får servert. Det slår meg at hovedpersonen i «Mine brødre» er en temmelig kjedelig type.

Leserne bør være interessert i Islam og religionsutøvelse ellers vil alle samtalene hovedpersonen har med Faiza og Abdullah være ulidelige. For alle lesere byr boken på mye snakk og lite driv. Det er synd at de to ytterpunktene aldri møtes. Da kunne kanskje noe uforutsett skjedd. Romanen ellers er full av forutsigbare frempek, og personer som fungerer som kulisser for de tre hovedpersonene. For eksempel er den eneste rollen den yngre broren til hovedpersonen synes å ha, er å ligge i køyen under og snorke.

Det er en Oslo-roman dette her, dypt forankret i gatenavn og øst-vest-problematikk. Forfatteren bruker slang og begreper som jeg ikke alltid forstår, men som er talende for hans ståsted i det norske samfunnet. Det er morsomt at hvite nordmenn går for å være «poteter», og at norsk-pakistanske ungdommer på kanten av loven er mer redde for taxibiler (moralpolitiet) enn politibiler. Det kan godt være at «Mine brødre» er en viktig roman for en generasjon som jeg ikke tilhører, men som roman er den bare halvgod.

Her kan du lese mer om