KREFT: For rundt et år siden fikk Lars Saabye Christensen kreftdiagnosen, halvannet år etter lanseringen av den kritikerroste mursteinsromanen «Magnet». Den jobbet han frem med ryggprolaps. – Det har gått i ett, ja. Forrige gang var det en teknisk feil. Den lar seg ordne. Det går bra, dette her, sier han.
KREFT: For rundt et år siden fikk Lars Saabye Christensen kreftdiagnosen, halvannet år etter lanseringen av den kritikerroste mursteinsromanen «Magnet». Den jobbet han frem med ryggprolaps. – Det har gått i ett, ja. Forrige gang var det en teknisk feil. Den lar seg ordne. Det går bra, dette her, sier han. Foto: Mattis Sandblad

Lars Saabye Christensen: – Slik ble livet etter kreftsykdommen

BOK

Lars Saabye Christensen (64) har skrevet seg gjennom ryggprolaps og kreftbehandling. Nå lærer han seg å slappe av. – Man fortsetter ikke som før, men man fortsetter, sier han

Publisert:

– Jeg synes ikke jeg har et høyt tempo, jeg. Jeg synes faktisk det går ganske langsomt. Jeg har rolige dager, og tar meg tid til å reise rundt med musikere, sier Lars Saabye Christensen.

VG møter ham etter en konserthelg med bandprosjektet Buicken.

For rundt et år siden fikk han kreftdiagnosen, halvannet år etter lanseringen av den kritikerroste mursteinsromanen «Magnet». Den jobbet han frem med ryggprolaps. Forfatteren humrer, tenker seg om litt og konkluderer lakonisk:

– Det har gått i ett, ja. Forrige gang var det en teknisk feil. Den lar seg ordne. Det går bra, dette her.

Han ønsker å legge det hele bak seg, og vil nødig gå i detaljer på hvordan han opplevde å få diagnosen, beskjeden om at han hadde kreft.

– Jeg vil heller snu på det og si: Fy fader jeg er glad vi har et helsevesen som tar hånd om deg og er der når det trengs. Det er ikke alle land som har det, for å si det mildt. Dem man møter mest er sykepleiere i «førstelinjen». I min verden ville de tjent halvannen million og blitt båret på gullstol.

Kreftdiagnosen førte ikke til noen bråstopp for forfatteren. Saabye Christensen sier han fortsatte «mer eller mindre» som før.

– Det er klart man ikke er upåvirket av en slik beskjed. Man fortsetter ikke som før, men man fortsetter. Jeg får kanskje andre perspektiver, men det er ikke noe jeg på død og liv tenker på hele tiden, det må jeg ikke.

Nå lærer han altså seg selv å slappe av, og det har kommet i løpet av det siste året, etter kreftbehandlingen.

– Den er ferdig, men det er en balanse mellom å slappe av og jobbe. Det går ganske bra.

Første bind i trilogien «Byens spor» kom i høst, og høstet god kritikk både fra anmeldere og publikum. Med et slikt utgangspunkt opplever forfatteren at publikum har store forventninger til det som skal komme. Folk stopper ham på gaten og skriver brev.

– Det er selvsagt fabelaktige ting å oppleve som forfatter, sier han, men er rask med å legge til:

– Jeg er glad jeg er ferdig med denne trilogien. Jeg kjenner at folk har spesifikke forventninger, og hvis jeg selv hadde vært midt i arbeidet samtidig som jeg fikk alle disse spørsmålene ville jeg blitt ukonsentrert. Jeg ser ikke bort fra at jeg ville latt meg påvirke. Det er en interessant situasjon, for jeg har ikke opplevd det på denne måten før. Jeg har allerede sagt det kommer to bind til. Men den er ikke åpen for forhandlinger, sier han med et smil.

Saabye Christensen er ikke kjent for å ytre seg høylytt om politikk. Men etter å ha publisert et blogginnlegg på forlagsliv.no i mai i fjor fikk han en annen type oppmerksomhet. Forfatteren skrev blant annet «Med hånden på hjertet: Vi legger bånd på oss».

– Mener du man alltid er på vakt for noen som kan bli krenket?

– Helt opplagt. Man får følelsen av at alt blir retorikk. At samfunnet blir kjempegodt hvis alle har en god tone og snakker pent, ifølge skikk og bruk. Det er ikke sånn det fungerer. Jeg synes opposisjonen nærmest har redusert seg selv til et språkråd, sier Saabye Christensen.

VG møtte ham samme dag som Kristelig Folkeparti skulle avgjøre om de ville stemme for mistillit mot justisminister Sylvi Listhaug.

Følgende sitat fra KrFs Knut Arild Hareide, «Jeg har tilgitt Listhaug», får Christensen til å reagere.

– «Jeg tilgir deg». Det betyr at noen er bedre enn andre. «Jeg har gitt deg tilgivelse». «Jeg gir deg min velsignelse». Det er ikke et bra politisk språk. Alle religiøse termer må ut av det politiske språket! Ellers går det galt. Det fører til at man forlater politikken og går over i moralen. Det holder ikke. Det er så mye hårsår moralisme ute og går om dagen. Det er komplisert å navigere i en slik følelseslabyrint. Da er man dømt til å trå feil.

– Hva med deg selv, holder du tilbake eller skriver du akkurat det du vil?

– Selvsensur er viktig av og til, men jeg tror mange legger bånd på seg fordi man ikke ønsker å havne i dårlig selskap. Noe kan man tulle med og noe kan man ikke tulle med. Det er nesten uutholdelig.

Selv er han svært lite fornøyd med forsiden på en ny Påskekrim-antologi han er med i for Juritzen forlag. Forsiden prydes av en korsfestet kylling.

– Det er helt risikofritt å krenke kristendommen. Det er ikke barskt en gang. Bare platt. Men jeg vil understreke at jeg ikke er krenket. Og det er mange måter å behandle krenketheten på. Hva gjør man videre? Krever man sensur? Dødsdom? Går man til krig? Jeg tar dette veldig rolig og vil bare nevne i forbifarten at dette er veldig dårlig smak som forsiden på en bok.

«Å legge seg flat» er et av de verste uttrykkene ordkunstneren vet om, «folk må legge seg paddeflate annenhver dag».

– Har du aldri lagt deg flat?

– Haha. Jo da. Men det må ikke gjenta seg for ofte. Det må gå an å ha et ordskifte uten at man må legge seg flat hele tiden.

Han kom fort i gang med trilogien «Byens spor» etter det tunge løftet det var å ferdigstille «Magneten». Før utgivelsen av den ble han sitert på at han «trodde kanskje at jeg ikke skulle skrive mer». Så var trilogien ferdig, og han har også klart å få ut diktsyklusen «En blues for Jimmy Nicol», om mannen som var Beatles’ trommeslager i 13 dager.

– Var det bare noe du sa, Lars?

– Jeg mener det når jeg sier det! Men når jeg ser det etterpå, tenker jeg: Faen, dette har jeg sagt mange ganger. Da blir jeg pinlig berørt. Jeg sier det ikke nå. Nå fortsetter jeg, eller i hvert fall holder jeg på i det stille.

Her kan du lese mer om