VANT BRAGEPRIS: Monica Isakstuen (41) fikk mye oppmerksomhet for sin forrige roman «Vær snill med dyrene» som også vant Brageprisen for beste roman i 2016. Nå er hun ute med ny roman. Hun er også husdramatiker ved Dramatikkens Hus i Oslo.
VANT BRAGEPRIS: Monica Isakstuen (41) fikk mye oppmerksomhet for sin forrige roman «Vær snill med dyrene» som også vant Brageprisen for beste roman i 2016. Nå er hun ute med ny roman. Hun er også husdramatiker ved Dramatikkens Hus i Oslo. Foto: Tommy Ellingsen

Bokanmeldelse: Monica Isakstuen: «Rase»

BOK

I Monica Isakstuens nye roman sliter en mor med å finne tilbake til balansen i tilværelsen etter å ha fått tvillinger.

  • Gabriel Michael Vosgraff Moro
Publisert:

Hvilken forelder har ikke tenkt tanken: Nå, kjære barnet mitt, kaster jeg deg ut av vinduet! I Monica Isakstuens nye roman fortsetter hun der hun slapp med den mye omtalte romanen «Vær snill med dyrene» fra 2016.

Les anmeldelsen av romanen som vant Brageprisen

Jeg-fortelleren, i likhet med Isakstuen selv, har tvillinggutter, i tillegg til en jente fra et tidligere forhold. Tre barn altså, i tidsklemma og egoismens tidsalder, der barn over ett år tilbringer mesteparten av døgnets våkne timer i barnehagen.

Isakstuens roman: Fikk kronprinsesse Mette-Marit lyst til å brøle

I korte kapitler, som spenner fra et par sider til bare én linje, utforsker denne boken redselen for raseriet en mor, og selvsagt også en far, kan oppleve i møte med foreldrerollen og barneoppdragelse.

«Jeg er så redd for hendene mine», gjentar moren. I betydningen: Når bikker irettesettelser over i noe som likner vold? Hvor hardt er det lov å ta i et barn? Og hva skjer når barnet faktisk blir redd for den som skal gi ubetinget kjærlighet? «Hvem sa at kjærligheten utholder alt?», tenker moren. «En som ikke hadde barn selv.»

Isakstuen, og en lang rekke forfattere den siste tiden, skriver om de helt nære ting: fødsel, oppdragelse, samliv, hverdag. Ikke i fortiden eller fremtiden, men her og nå.

Fikk med deg? Kjersti Skomsvolds roman «Barnet»

Det er lett for lesere med barn å kjenne seg igjen i beskrivelsene, i maktesløsheten og raseriet jeg-fortelleren skammer seg over. Dynamikken mellom mor og far, kjærlighetslivet med småbarn, spiller også inn.

Men er det nok? Og hvor originalt er det egentlig? Frykten for å skade eller slå sitt eget barn, er heller ingen uutforsket tilstand. Hva tilfører Isakstuen som jeg ikke har lest før? Nylig leste jeg Jonas Hassen Khemiris «Pappaklausulen», der en far også raser over bagateller og sliter i foreldrerollen. For meg traff hans beskrivelser sterkere, men ville det sett annerledes ut om jeg leste bøkene i omvendt rekkefølge?

Nei, jeg mener det er noe for villet over raseriet i denne boken. Når moren virkelig raser, raser hun i VERSALER. Men er det nødvendig med store bokstaver for å få frem desperasjon?

Det skal sies at Isakstuen ellers skriver godt, det er driv og fart, og boken er kjapt lest. På sitt aller beste kommer også en underfundig humor til syne: «Jeg vil bare ikke at de skal bli kjent med meg på denne måten, sa du. Slapp av, sa jeg, det er ikke sånn at du stanger dem i hodet med pikken din akkurat. Dessuten har de ikke engang ferdig utviklede øyne.»

Eller sitatvennlige passasjer som denne: «Jeg leter etter oppskriften som gjør det mulig å koke reduksjon på summen av kvinnelig erfaring, reduksjonen skal på omhyggelig vis frysetørres til buljongterninger og løses opp i varmt vann når det virkelig trengs.»

Ved endt lesning er jeg likevel ikke overbevist: Og foran meg står min egen treåring og skriker av full hals «Pappa, PAPPA, ikke lese mer nå. LEKE!»

Anmeldt av: Gabriel Michael Vosgraff Moro

Her kan du lese mer om