TA HAM PÅ STYRTEN: Det skriver VGs anmelder om Haruki Murakamis (70) nye roman. Her er den japanske forfatteren som er oversatt til over 50 språk fotografert på en pressekonferanse i Tokyo høsten 2018. Foto: Eugene Hoshiko / TT NYHETSBYRÅN

Den store Murakami! Bokanmeldelse: Haruki Murakami: «Drapet på kommandanten, bok 1»

6 av 6

Er du lei virkelighetslitteraturen som har gjort fantasi til tabu hos norske forfattere? Ta deg en Murakami på styrten! Garantert fri for pinlige familiekrangler, sure oppvaskkluter og skrikerunger.

  • Gabriel Michael Vosgraff Moro

Å lese den japanske forfatteren Haruki Murakami er litt som å høre på en jazzsolo som repeterer kjente motiver, men samtidig elsker å ta nye, kreative omveier. Referansene til musikk er mange også i hans nye kjemperoman, men det er en annen kunstform som er viktigere enn musikk denne gang, nemlig billedkunst.

VG kårer: Dette er årets beste bøker 2018

«Drapet på kommandanten» er på mange måter et «klassisk» Murakami-eventyr. Den navnløse jeg-fortelleren er en 36 år gammel portrettmaler fra Tokyo. Etter å ha blitt dumpet av kona slår han seg ned i et avsidesliggende hus litt oppi høyden på den japanske landsbygda.

Der forsøker han å finne tilbake til kunsten og seg selv. I huset, som han har fått låne av sønnen til en berømt gammel nihonga-maler, finner han en dag et bortgjemt og hypnotisk bilde malt av den gamle mesteren. Bildet heter «Drapet på kommandanten».

les også

Simon Stranger ble refusert av eget forlag, nå vil storforlag i USA satse

På typisk Murakami-vis liker jeg-fortelleren å lytte til musikk, referere til filmer, drikke whisky og fantasere om kvinnebryster. Selv om han har bestemt seg for å slutte å male portretter, kommer det en dag et tilbud fra en mystisk rikmann på den andre siden av dalen han ikke klarer å si nei til.

Denne eiendommelige personen, en slags japansk fetter av Jay Gatsby i F. Scott Fitzgeralds «Den Store Gatsby», skal snart føre med seg en rekke besynderlige fenomener og gi hovedpersonen ny kunstnerisk skapertrang. Og stort mer skal ikke røpes om plottet i fare for å ødelegge spenningen.

les også

Oppslukende ungdomsroman!

Murakami er en mester i å blande sjangre. Her er like deler kunstnerportrett, thriller og spøkelsesfortelling. Det er som om Franz Kafka byr Stephen King opp til dans i en film av David Lynch. Murakami forener uanstrengt lav- og høykultur, japansk folklore med vestlige impulser, både litterært og tematisk. Noen steder blir dialogene en smule leksikalske, men det er ikke sjenerende nok til å ødelegge moroa. Det går også an å hisse seg opp over forfatterens kvinneskikkelser, som stort sett er seksuelle statister og begjærsobjekter.

Husker du «Populærvitenskap fra Vittula»? Sjekk ut forfatterens super-comeback!

Romanen driver nærmest fremover av seg selv, som om forfatteren under skrivingen er like usikker som leseren på hva som skal komme og hvor det hele skal ende. Alt går ikke helt opp sett gjennom realismens trangsynte briller. Elsk det eller hat det, befriende er det. I likhet med den japanske originalen, er den norske oversettelsen delt i to bøker. Første bind ender derfor svært brått og mange av gåtene kommer ikke til å bli oppklart før bok nummer to utgis på norsk.

Til slutt en advarsel: Har du tidligere lest Murakami uten å bli særlig begeistret, er ikke denne romanen for deg. Til alle dere andre, og med forbehold om at del to lever opp til forventingene: Gled deg!

Anmeldt av: Gabriel Michael Vosgraff Moro

Lest? Forlagsbransjens største bløff?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder