UNDERHOLDENDE VIRVAR: – Hva er bra med Murukamis roman? For det første er den underholdende. Historien er gjenkjennelig. Hvordan påvirker valgene man tar andres liv? Murukami slenger ut et virvar av løse tråder i form av drømmer, sidehistorier og refleksjoner, og klarer å knyte alt i hop, skriver VGs anmelder Brynjulf Jung Tjønn om Murakamis nye roman. Foto: AFP Foto: ,

Bokanmeldelse: Haruki Murakami: «Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår»

Symboltunge drømmer

På det jevne fra Haruki Murakami; underholdende, men ikke helt vellykket, mener VGs anmelder Brynjulf Jung Tjønn.

Brynjulf Jung Tjønn
ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

Det er ikke romanen «Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår» japanske Haruki Murakami vil bli husket for. Hans nyeste roman på norsk er en motvekt til mursteinsverket «1Q84».

Foto: ,

Denne gangen har han latt surrealismen kjøre sitt eget tog og selv hoppet av sammen med realismen på verdens mest trafikkerte jernbanestasjon, Shinjuku stasjon i Tokyo. Shinjuku er knutepunktet for det kompliserte systemet av Tokyos togskinner. Og det er her, mot slutten av romanen, at jernbaneingeniøren Tsukuru nøster opp flere av de like kompliserte trådene i sitt eget liv.

Tsukuru vokser opp i en uvanlig sammensveiset vennegjeng i Nagoya. Tre gutter og to jenter. Alle har farge i navnet sitt: Hvit, Rød, Blå og Svart. Men ikke Tsukuru. Han ser på seg selv som en fargeløs karakter. Etter videregående drar han til Tokyo for å studere. De andre blir værende. Plutselig kutter de all kontakt med Tsukuru.

Dermed går Tsukuru inn i en tung depresjon. Det neste halvåret tilbringer han dager og netter i «dødens forgård». Dessverre får ikke leseren ta særlig del i Tsukurus mørke tid. Murakami tøffer som et forsinket tog gjennom disse seks månedene på noen få sider. Med ett er den voldsomme depresjonen over, tilsynelatende uten at Tsukuru har fått noen form for profesjonell hjelp.

16 år senere, fremdeles uten at Tsukuru vet hvorfor vennene dumpet ham, møter han Sara. Før hun går videre med forholdet, gir hun ham et ultimatum: Han må oppsøke sine gamle venner for å finne ut hva som egentlig skjedde.

Tsukuru drar dermed på en pilegrimsreise. Med seg har han Franz Liszts «Pilegrimsår» i bagasjen. Det vakre pianostykket fremkaller minner og refleksjoner om vennene Tsukuru har mistet.

Svarene Tsukuru får av vennene sine er oppsiktsvekkende. Derfor skurrer det at han selv knapt hever øyenbrynene. I stedet blir samtalene med de gamle vennene som et avisintervju: Tsukuru stiller korte spørsmål, vennene gir lange svar.

De svært symbolladede drømmene til Tsukuru er fylt med sjalusi, begjær og død, og er avgjørende for å få historien til å gå opp. Men drømmene overforklarer litt for mye.

Men hva er bra med Murukamis roman? For det første er den underholdende. Historien er gjenkjennelig. Hvordan påvirker valgene man tar andres liv? Murukami slenger ut et virvar av løse tråder i form av drømmer, sidehistorier og refleksjoner, og klarer å knyte alt i hop. Akkurat slik Shinjuku stasjon gjør med alle togsporene i Tokyo. Oversatt av Ika Kaminka og Magne Tørring

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder