Grøssende uhyggelig - Bokanmeldelse: Max Seeck: «Heksejakt»

Det begynner knallbra og grøssende uhyggelig. Men mot slutten kneler «Heksejakt» faretruende under for mye spektakulær staffasje.

Forlaget vil gjerne selge inn Max Seeck som Finlands svar på Jo Nesbø, og sammenligningen er slett ikke ueffen:

Som sin norske kollega har også Seeck blikk for det virkelig skumle, og en egen evne til å fremkalle krypende redsel hos leseren. Dessuten skaper han gode typeskildringer, og et interessant og dynamisk forhold mellom menneskene vi møter. På sitt beste både fantasirikt og litterært utfordrende.

Starten sitter som et skudd:

Den unge Maria Koponen blir funnet død ved kjøkkenbordet hjemme. I en utstudert positur og med en uhyggelig grimase som kan tyde på at drapet ikke bare er planlagt, men også nøye regissert. Mindre uhyggelig blir det ikke når man ganske raskt finner ut at drapsmetoden er hentet direkte fra en av bøkene til Marias ektemann – suksessforfatteren Roger Koponen.

10 knallgode krimtips: Krimbøker til årets påskeferie!

Snart begynner politiet, med kriminaloverbetjent Jessica Niemi i spissen, med god grunn å frykte at det er flere drap på gang. De får raskt sine bange anelser bekreftet, og alle spor peker ganske riktig tilbake på Koponens bøker.

Herfra og ut skjer tingene i hektisk rekkefølge, og mens likene stables i høyden blir politiet stadig mer frustrert over at de ikke er i stand til å bremse dødsdansen. Det kryr av ekte og falske spor, av varsler og tilsløringer. Ganske raskt ledes vi inn i en tåkete labyrint av okkultisme og irrasjonelle forklaringer, som står i grell montrast til det moderne og analytiske politiarbeidet som Jessica Niemi og kollegaene skal forsøke å konsentrere seg om.

Følelsen av å bli jaget og truet er noe av det Max Seeck får aller best frem i denne historien. Samtidig som han skildrer den paranoide følelsen av at den eller det som truer deg er enda tettere på enn du forstår.

Likevel er det som om forfatteren ikke helt har litterært magemål, han pøser til slutt på med så mange spinnville effekter at det nærmer seg det komiske. Især det som skulle være den dramatiske slutten, blir i mine øyne ødelagt av en nesten parodisk mengde sammenfall og sammentreff.

Som om ikke det var nok, bruker Max Seeck i overkant mye tid og plass på sin hovedperson Jessica Niemis private historie, uten at jeg helt kan se hvordan det tilfører boken særlig mye spenning.

Og selv om ikke forfatteren kan klandres for akkurat dét: Bokens norske oversetter kan åpenbart ikke forskjellen på han og ham. Dumt for leseren. Og synd. For ham.

Til sammen trekker dette såpass mye ned, at jeg ender opp med å bli litt skuffet over det som ellers virket som en interessant nytt krimbekjentskap.

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk