MED DØDEN I KROPPEN: Ole Robert Sunde (67) skriver mesterlig om en sorg som nekter å slippe taket. Foto: Tine Poppe

Død og pine og terningkast 6! Bokanmeldelse: Ole Robert Sunde: «Jeg føler meg uvel»

VG:s terninger viser 6 prikker

Død og pine! Ole Robert Sundes nye roman er en brutal og grensesprengende skildring av en personlig sorg som nekter å slippe tak og som ikke kan skrives vekk.

Arne Hugo Stølan

Flere år har gått siden ektefellen døde i kreft, men forteller-jeget, som er nært knyttet til forfatteren selv, greier ikke forsone seg med tapet. Det blir bare verre og verre.

Mer og mer monomant kretser tankene og forestillingene omkring henne, den elskede, den uunnværlige, den han aldri kunne forestille seg skulle dø, iallfall ikke før ham!

Fått med deg? Norske bokhandlere mener dette er årets beste bok!

Minner og assosiasjoner repeteres med oppslitende intensitet. Som sykdomsprosessens ulike faser, hvordan kreften oppdages, behandles, opereres, forsvinner, kommer tilbake, blir dødelig. Eller bisettelsen, begravelsen, detaljene i forberedelser og gjennomføring.

Sunde skriver seg ikke ut av et mareritt. Han skriver marerittet større, mer intenst, mer og mer uutholdelig.

Eller hvordan en tilfeldig gjenstand, et dyr, en fugl, umerkelig penser tankene over på den avdøde. Det blir som en besettelse. Hun er i alt han ser, og han spør seg hvor hennes død er i kroppen hans. Er hun tilstede som sjel, eventuelt hvor?

Den tibetanske bardo-teorien, Platon, Herodot, panteisme, kristendom og mange andre religiøse og idehistoriske spor gir stoff til nye grublerier.

Uten at det hjelper stort: Om døden vet vi ingenting.

les også

Dag Solstad ut mot Klassekampen: Kyss meg i ræva!

Av og til er det så han kan kjenne den avdødes nærvær, i leiligheten, som en skygge i sideblikket, eller fornemmelsen av en hånd på skulderen, over øret, rumpa. Sundes teknisk perfeksjonerte prosa arbeider seg som en malstrøm gjennom sjokk og traumer.

Omkring halvveis tar romanen av for alvor. Det skjer gjennom hallusinatoriske sorgfantasireiser gjennom dødsriket, med Bach i rollen som veiviser. Bachs silkeskjerf forvandles til metafysisk fraktskip. Sjelene er tårnsvaler. Kanskje holder de til i en busk på Blåsen, før de flyr til et tilfluktsrom på St. Hanshaugen, en mellomstasjon på veien inn i dødsriket. Det ene burleske innfallet tar det andre; underholdende og fullstendig uforutsigbart.

Lei av verdens kjas og mas? Stup inn i denne underholdningsromanen

En stripe nålevende og avdøde navn fra norsk og internasjonal politikk og åndsliv gjør korte gjesteopptredener som Bachs forvandlinger. Her er Dantes Den Guddommelige Komedie en uttalt inspirasjonskilde. Sorgen løftes inn i et metafysisk rom, humoren er mørk og fantasien bortimot grenseløs, før alt igjen synker tilbake, inn i hverdagen.

Slik bølger romanen fram og tilbake, opp og ned, omsluttet av sine egne sorgrammer.

Paradoksalt nok skriver Sunde fram et storslagent og fantastisk opplevelsesrom der alt kan skje, men der ingenting hjelper, i forhold til sorgens virkelighet og dødens ubegripelighet. Den beleste og skolerte intelligens kommer til kort, det den produserer er bare «pølsevev».

les også

Sjekk ut: En god story om et ekstremt liv!

Av og til, under lesningen av de insisterende og repeterende sorgtiradene, kan man spørre seg om de ikke stjeler plass fra et annet stoff romanen også kunne ha berørt. Et vel så personlig og brennbart. På side 65 skriver forfatteren:

«Men jeg har også tenkt mye på hennes bekymringer, svært mye, ettersom jeg ofte var med på å sette dem i gang, over mange år; først med hennes foreldre, så mellom oss, siden i den korte perioden det ble slutt mellom oss, og så det som fikk henne ned i knestående, som bekymret henne så mye at hun sluttet å lage kunst...».

Mer om dette får vi ikke vite dessverre. Men da kunne det lett ha blitt en helt annen bok. Og det ville jo vært veldig synd!

Anmeldt av: Arne Hugo Stølan

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder