PRISVINNER: LeÏla Slimani (37) er fransk-marokkansk og debuterte med «Dans le jardin de lógre» i 2014. Boken var inspirert av sex-skandalen rundt Dominique Strauss-Kahn. I 2016 kom hennes store gjennombrudd «Vuggesang» som fikk den høythengende Goncourt-prisen og er under oversettelse til 40 språk. Her er hun på rød løper under filmfestivallen i Deauville i fjor. Foto: CHARLY TRIBALLEAU / AFP

Årets nifseste! Bokanmeldelse: Leïla Slimani: «Vuggesang»

6 av 6

Det franske stjerneskuddet Leïla Slimanis «Vuggesang» er en sjelden nifs thriller som på glimrende vis får frem kvalitetene i domestic noir og den psykologiske thrilleren.

Sjelden har jeg lest en bok som er så nifs i all sin enkelhet.

«Vuggesang» er en sterk og urovekkende roman som får leseren til å reflektere over hvordan vi lever våre liv i dagens samfunn, og hva som kan gå tapt i vår streben etter lykke og selvrealisering. Boken tok helt av i hjemlandet Frankrike der den vant Goncourt-prisen og solgte over 700.000.

Årets store boksalg: Her er de beste bøkene på Mammut-salget

Myriam og Paul føler seg heldige når de ansetter Louise for å være dagmamma for de to barna deres. Louises inntreden i hjemmet er som å få besøk av Mary Poppins som på magisk vis retter ut alt det som har krøllet seg sammen. Louise er velsmakende middager, ryddige rom og veloppdragne barn. Hun reparerer ødelagte klær og tynnslitte nerver. Etter noen måneder er hun blitt helt uunnværlig.

Paul og Myriams lykke varer ikke lenge. Snart krangler de over at Myriam arbeider for mye, og Paul føler skyld for at Louise tilbringer stadig lengre dager i leiligheten deres. Dagmammaens tilstedeværelse får etterhvert noe truende over seg.

les også

Forfatter tatt for kopiering: Jeg er svært lei meg og fortvilet

Snart trekker Louise hemmelighetene deres opp fra søpla, vasker bort feil og får særlig Myriam til å kjenne seg utilpass, overvåket og kontrollert. Louise selv kjenner seg heller ikke til pass. Hun, som sjelden har hatt rom for seg selv, føler seg truet når ekteparet begynner å lukke dører hun gjerne vil gjennom. Når de sniker seg ut med sine etterlatenskaper og reiser bort med barna uten henne.

Leseren vet, allerede fra historiens begynnelse, at de to barna kommer til å bli drept. Spørsmålet hele fortellingen kretser rundt, er hvordan en slik tragedie kan skje. Parallelt med at vi følger den kronologiske oppbygningen mot katastrofen, tar også historien små avstikkere til Louises fortid og frempek til vitneavhør som kan kaste lys over det som har foregått.

les også

Hanne Kristin Rohde forteller om skjulte evner: – Jeg har en uforklarlig side

Pluss content

Slimani skriver nøkternt og på samme vis så uhyggelig sterkt. I tilsynelatende idylliske scener slår hun til med rå og urovekkende språkbilder. Språket har rytme, driv og presisjon, og eksemplifiserer at det ikke er i overdrivelsene og utgytelsene at den største uhyggen befinner seg. Det skumleste ligger i det enkle og nære. Det hele godt ivaretatt og oversatt til norsk av Thomas Lundbo.

Louise som karakter går i ett med omgivelsene. Leseren kommer ikke skikkelig inn på henne, og derfor blir hun også en nifs kraft som gradvis bygger seg opp. I boken blir hun beskrevet som dukkeaktig, barnlig med en voldsom styrke. Hun blir et symbol på hvordan barn kommer inn i foreldrenes liv og omformer dem til noe det er vanskelig å kontrollere. Som kan legge en demper på eller rive våre liv i filler.

Lest? Juritzen-forfatter om Stordalen-oppkjøpet: «Manglende informasjon», «kontraktsbrudd», «pengekrav», «manglende utbetaling» og «tillitsbrudd»

Louise er vuggesangen som dysser vekk Paul og Myriams forsvarsverk og luller dem inn i en bekymringsløs hverdag. Når sangen stilner våkner ekteparet opp til en evig natt hvor ikke noe lenger kan synges vekk.

«Vuggesang» er en bok om hva det vil si å være en forelder, og særlig mor. Det er en roman om sårbarheten i det å elske, om ønsket om å bli sett og verdsatt. Slimani viser hva som kan skje dersom vi lukker øynene og ikke følger med på verden rundt oss. Og at det er i den hjemlige sfære de største farene mot våre velordnede liv kan befinne seg.

«Vuggesang» er en gjennomtrengende thriller som etterlater et fysisk ubehag - og undertegnede var satt ut i flere dager etter siste setning. «Vuggesang» kan fort bli stående som årets nifseste og mest urovekkende leseopplevelse.

Anmeldt av: Elin Brend Bjørhei

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder