Bokanmeldelse: Heine Bakkeid: «Møt meg i paradis»

Merk deg navnet Heine Bakkeid først som sist. Hans andre krimroman er fascinerende nordic noir av høy kvalitet.

I boken har han tatt med de gode elementene fra debuten, hevet seg over nybegynnerfeil og skapt en krim som er særdeles godt gjennomført og underholder på flere plan. Dette er noe av det nærmeste denne anmelder har kommet Jo Nesbø i stil og karakter.

Anti-helten Thorkild Aske frembringer flere av de samme følelsene vi får av Jo Nesbøs Harry Hole der han strever mot menneskelig forfall og fordervelse.

For det lysner ikke for Thorkild denne gangen heller. Ikke før har han klart å karre seg opp fra bunnen, før han sendes ned i mørket igjen. Denne gangen som konsulent for krimdronningen Milla Lind.

Lind ønsker å bruke en savnetsak fra virkeligheten i sin neste bok, og Thorkild får i oppdrag å hjelpe henne med researchen. Linds forrige krimkonsulent ble skutt mens han arbeidet med saken, og Thorkild finner fort ut at han har påtatt seg et potensielt dødelig oppdrag.

Handlingen i boken er mer kompleks og sammensatt enn i Bakkeids debut og desto mer spennende. Plot og karakterer fascinerer så sterkt at boken er vanskelig å legge bort.

Alterneringen av synsperspektiv mellom Thorkild og den ene, savnede jenta, bidrar til å øke intensiteten og drivet i fortellingen. Beskrivelsene av et ungpikesinn er troverdige, lyriske og hjerteskjærende. Her er lite overflødig fjas, det er rett på sak.

Bakkeid har et rent, spennende og originalt språk det er forfriskende å lese i en sjanger hvor det kan synes som om stadig flere forfattere legger mer vekt på handling enn på stil. Boken har for eksempel flere herlige metaforer som underbygger atmosfæren:

«Jeg har aldri likt overgangen fra vinter til vår. Trærne er krokete, nakne og minner om muterte villvekster skutt opp fra bakken etter en atomkrig.»

Han blir litt for glad i enkelte ord, som «kinnposene», men dette er små detaljer i en utgivelse som ellers fremstår som solid oppbygd. Bakkeid har et skarpt blikk, og han er også veldig morsom. Den kyniske humoren balanserer opp bokens mørke og gjør dette til herlig lesing.

Det handler om mennesker som forsøker å finne veien til sitt paradis.

I bokens anslag forsvinner solen, i epilogen skyter den frem igjen. Dette understreker ikke bare hvor godt boken henger sammen, men også at det fortsatt er håp for den pilleavhengige Thorkild som vi gleder oss til å møte igjen.

Bakkeid har skapt en karakter og et univers som helt fortjent kan bringe ham ut til store leserkretser. Designer Erlend Askhov må også fremheves; hans stemningsfulle omslag oppsummerer utmerket bokens innhold og tematikk.

Anmeldt av: Elin Brend Bjørhei