Skyter med skarpt! Bokanmeldelse: Marte Michelet: «Hva visste hjemmefronten?»
Marte Michelet (43) er en rasende dyktig journalist, en iherdig og observant graver, har et brennende hjerte og en agenda: Å ta et oppgjør med hjemmefrontens innsats for jødene i Norge.
Flere av temaene er store forskningsfelt, andre ganske smale, og Michelet vil møtes av sterke innvendinger fra de som kan de ulike spesialdistansene. Andre vil heie på en forfatter som våger å gå inn på sensitive temaer og ta kontroverser up front.
Det er en velskrevet bok, dreid nesten som en krim i noen partier, med en blanding av kloke refleksjoner, perfide slengere, bombastiske påstander og så igjen et skarpt analytisk blikk. Michelet har journalistiske grep under huden og trekker leseren med gjennom scener som gjerne åpner de 23 kapitlene, eller hun gir tette portretter av en lang rekke mennesker.
Terningkast 6: Marte Michelet: «Den største forbrytelsen»
Hun analyserer tyske og norske aktører, fotfølger motstandsfolkenes gjøren og laden i krig og etterkrigstid, der det pusses på hva som skjedde og hegnes om omdømme. Her er det er ingen som spares.
«Vi visste intet»
Et av hovedspørsmålene er: Når fikk hjemmefronten vite om aksjonen mot jødene i Norge høsten 1942? Hun går i mot motstandsfolks og historikeres versjon om at aksjonene skjedde hurtig, med kort varsel.
Som belegg løfter hun blant andre fram krigshelten og motstandsmannen Gunnar Sønsteby. I et intervju med Ragnar Ulstein i 1970 uttalte han at han fikk vite om aksjonen tre måneder på forhånd. Men Sønsteby gjorde ikke noe med det: «Vi skulle slåss. Vi skulle ikke hjelpe folk».
Andre verdenskrig er omme for lenge siden, men Marte Michelet har kommet ut fra sin skrivestue og skyter nesten med skarpt. I bokbomben «Hva visste hjemmefronten?» går hun inn i en rekke vanskelige spørsmål.
Lest? «Kjakan» i opptak: Ble varslet om jødeaksjonene i forkant
Æren for at mange hundre jøder kom seg unna, gir Michelet til tre tyskere. Greve Helmuth James von Moltke og Theodor Steltzer ved den tyske generalstaben varslet kort tid etter Wannsee-konferansen at «det ville komme», altså utryddelsen av jødene. Wolfgang Geldmacher dro i gang en varslingsaksjon i Oslo oktober 1942.
Sosiologen Arvid Brodersen fortalte Ragnar Ulstein om varselet tidlig i 1942, men i Brodersens egen bok het det: «Her hjemme visste vi intet». Motstandsmannen Tore Gjelsvik og Arvid Brodersen beskrives som portvokterne for informasjon til hjemmefronten.
Distansert til jødene
Et annet tema er motstandsbevegelsens aktører og deres holdninger til jøder. Michelet har finlest dagbøker og erindringsbøker og konstaterer at jødene dels ikke er omtalt eller bare kort og «distansert» beskrevet.
Hun drøfter «London-varslene», de mange meldinger som kom om behandlingen av Europas jøder. Regjeringens rådgiver Arne Ording var godt orientert om det som skjedde, men «det engasjerte ham ikke», skriver Michelet, og «Skildringene av de systematiske drapene på jøder ble møtt (…) med distansert likegyldighet» av eksilregjeringen.
Profitt og flukt
Virkelig spenntak tar Michelet når hun skriver om flukten og at jødene praktisk talt betalte for sin egen redning, mens motstandsbevegelsen i liten grad ville bruke egne ressurser på jødene.
I desember 1942 og januar 1943 flyktet 620 jøder fra Norge, om lag halvparten av dem med Carl Fredriksens transport, som er tildelt mye heder for sin redningsinnsats. Enorme pengesummer var i omløp allment under okkupasjonen, og noen tjente mye penger på å redde jødene.
Dette har historikere vært varsomme med å gå inn i, nå gjør Michelet det med full tyngde. Det er på tide. I en kalkyle viser hun at det kostet 6000 for to lastebiler en kveld til svenskegrensen, noe som tilsvarer 136 000 i dagens verdi.
Organisert utpressing, er Michelets karakteristikk.
Det males ut et hjerteskjærende drama: Antijødiske fordommer i motstandsbevegelsen fikk innvirkning på jødenes mulighet for å flykte; fluktruter ble stengt, og fluktapparatet for jødiske flyktninger ble innstrammet. Jødene ble oppfattet som vanskelige, belastende og som «uverdige ofre». Jødene ble sittende fast og måtte betale profitører.
Uverdig
Det er mange som får sitt pass påskrevet i boken for at de tonet ned behandlingen av jødene og ville sikre motstandsbevegelsens omdømme.
Den som får hardest behandling, er den eneste som lever. Det er legitim kritikk, men det framstår paradoksalt og uverdig i måten det gjøres på.
Den 98 år gamle Linge-mannen, journalisten og krigshistorikeren Ragnar Ulstein har skapt et unikt kildemateriale, over 900 intervjuer med grenseloser, kurerer, radiooperatører, motstandsfolk, menn og kvinner. Michelet har hørt lydopptak, sammenholdt med transkripsjoner og fått mye ut av disse kildene.
I neste sving nærmest spiddes Ulstein for sin håndtering av stoffet for flere tiår tilbake og frontes nesten som den mest ansvarlige for den patriotiske fortellingen om temaet. Det er lett å skrive med fasit 2018.
Det har de siste par ukene gått ut varsler fra forfatter og forlag til etterkommere etter motstandsbevegelsen og Carl Fredriksens transport om at det vil komme sterk kritikk. Men etter det vi vet, har ingen ringt Ragnar Ulstein om selve innholdet i boken.
Sønstebys datter: Ikke informert skikkelig om innholdet
Dette er bok man må lese igjen for å fordøye. Michelet har en myndig fortellerstemme, og det er et moralsk prosjekt.
Boken scorer høyt på terningen for å være drivende lesning, spennende, og for å skape offentlig interesse for viktige okkupasjonstemaer. Men den triller noe ned fordi den drevne skribenten Michelet så lett kunne gitt dette viktige stoffet, med så mye sprengstoff, litt mer modning og kontekst fra verdenskrig og okkupasjonssamfunn.
Anmeldt av: Guri Hjeltnes, anmelder, historiker og direktør for Holocaustsenteret i Oslo.
