Ingerid Stenvold om ukjent sykdom: − Halve ansiktet var helt «dødt»

NRK-programleder Ingerid Stenvold (44) ble rammet av en lammelse i halve ansiktet da hun skrev boken om skistjernen Marit Bjørgen.

– Det tok bare noen timer fra jeg våknet opp om morgenen og kjente en prikking i ansiktet som om jeg hadde vært hos tannlegen, til jeg var temmelig skeiv. Etter et par dager var halve ansiktet var helt «dødt», forteller Ingerid Stenvold.

Mandag kom «Vinnerhjerte – historien om Marit Bjørgen» ut. Dagsrevy-profilen hadde permisjon fra TV-jobben i NRK fra 15. februar. Inntil da hadde hun nesten ikke skrevet noe, bare gjort research og intervjuer med Bjørgen og de som kunne være med på å fortelle historien om tidenes vinterolympier.

– Det var et stramt løp jeg hadde lagt. Jeg måtte være tilbake i NRK 1. august og skulle levere et ferdig bokutkast i mai. Bok er et helt annet format, et mye større lerret å bleke enn det jeg er vant til fra NRK, hvor det handler om å være så kort og renskåret som mulig, fortsetter Stenvold.

Til å begynne med tok hun lammelsene i ansiktet ganske med ro.

– Det er ikke et uvanlig fenomen. Det rammer rundt 1500 nordmenn hvert år og i de fleste tilfellene er årsaken ukjent. 75 prosent av de som får det blir friske igjen i løpet av seks måneder. Jeg kom raskt på legevakten, ble undersøkt grundig og både slag og borreliose ble utelukket, sier Stenvold.

Det ble en spesiell påske. Bildene hun har på telefonen, viser stort sett bare halve ansiktet hennes. Og det ble ingen «selfies» i sosiale medier.

– Jeg hadde ikke noe behov for å fortelle «hele verden» om det, jeg visste tross alt ikke helt hvordan det kom til å gå, sier Stenvold.

Likevel var hun ved godt mot – på sykehuset hadde de tross alt sagt at det som regel ble bedre etter noen dager.

– Men da det etter en og en halv uke bare ble verre, var det ikke like gøy lenger. Hva om jeg ikke ble frisk? Da kunne jeg i hvert fall ikke ha det jobben jeg har, tenkte jeg. Kanskje kunne jeg skrive men der og da gikk ikke det heller. Jeg måtte bare ringe nevrologen på Ullevaal og da fikk jeg heldigvis beskjed om at jeg fortsatt var innafor normalen.

Ingerid Stenvold legger ikke skjul på at denne situasjonen satte henne under et press. Hun mistet fire-fem uker med skriving. Tidsplanen var allerede stram og det var ikke som i Dagsrevyen hvor en kollega kunne steppe inn og ta hennes vakt dersom hun ble syk.

– Dette bokprosjektet var jo helt avhengig av meg. Det var bare jeg som kunne fullføre skrivejobben, sier hun.

Under bokbadet på tirsdag spøkte Marit Bjørgen med at det hadde vært morgener under arbeidet med boken hvor Ingerid Stenvold hadde så vondt i ryggen at hun nesten ikke kom opp av sengen.

– Jeg var aktiv skiløper i mange år, men fikk tiltagende ryggproblemer og etter hvert prolaps. Måtte gi meg i 1999 og ble ingen «Marit» – det hadde jeg nok heller aldri blitt. Men ryggproblemer har jeg fortsatt. Det er kanskje noe av det Marit har lært om meg.

Nettopp det at hun hadde en bakgrunn som aktiv skiløper og samtidig ga seg tidlig, mener Ingrid har vært en stor fordel for henne som forfatter av boken om Marit Bjørgen.

– Jeg vet hva det vil si å være skiløper på et høyt nivå, jeg har kjent på blodslitet. Samtidig har jeg som journalist jobbet med helt andre ting enn sport de siste 10 årene, og har derfor en distanse til miljøet som jeg tror har vært verdifull.

Når det gjelder distansen mellom forfatter og objekt, mener Ingrid Stenvold at det først og fremst handler om avtalene som ligger i bunn.

– Det avklarte vi fort. For meg var det viktig at det var full åpenhet. Det var helt nødvendig for at hun som er så gjennomintervjuet skulle komme med noe nytt og spennende. Marit har gitt meg full frihet til å skrive alt slik det er. Men samtidig har hun hatt det siste ordet. Dette er en autorisert biografi. Alt har gått helt sømløst og jeg føler at jeg har min integritet i behold.

– Er dere blitt venninner gjennom arbeidet med boken?

– Vi var ikke det da vi begynte. Vi tilhørte ikke samme omgangskrets, men har møttes i embets medfør. Jeg kunne gjerne vært Marits venninne. Men det sitter samtidig i ryggmargen å holde en slags avstand mens jeg jobber, så jeg har fortsatt til gode å ringe til Marit for å spørre om vi skal gå ut og ta en øl sammen.

For Ingerid Stenvold har arbeidet med boken vært noe helt nytt. Noe hun aldri har gjort før.

– Med alt som skjedde, ble det en litt kronglete vei frem til ferdig produkt. Jeg hadde aldri skrevet bok før, jeg hadde ingen referanserammer. Er dette bra, er dette dårlig? Marit er et nasjonalt ikon og jeg har vært opptatt av å yte henne rettferdighet. Marit selv sier at det er mye interessant å lese i boken, mye som er nytt for henne og mye hun har glemt. Jeg tenker at dette er historien om Marit Bjørgen.

Hun er både stolt og glad nå.

– Jeg egentlig en veldig nøktern person. Det skal mye til for at jeg blir veldig fornøyd. Men da jeg fikk det første eksemplaret av boken i hånden da kjente jeg på følelsen av at dette var stort. Det var veldig virkelig, veldig håndfast, sier Ingerid Stenvold.

Rettelse: I første versjon av denne saken var Ingerid Stenvold sitert på at lammelser i ansiktet rammer rundt 15.000 nordmenn hvert år. Det riktige skal være 1500. Saken ble rettet 16. oktober 2021 kl. 17.05.