BESATT: Nå er den tredje boken i Karl Ove Knausgårds årstidssyklus ute, og i «Om våren» kjenner leseren ganske raskt seg hensatt til «Min kamp»-bøkenes univers. Knausgård framstår nå som da betatt inntil det besatte av sin familie, sine omgivelser – og av seg selv. Foto: Thomas Nilsson VG

Knausgårds siste: Tilbake til kampen: Bokanmeldelse: Karl Ove Knausgård: «Om våren»

Skriver om konas depresjonslidelser

Med tredje bok i årstidssyklusen, er Karl Ove Knausgård kommet hjem.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

Allerede Bjørnstjerne Bjørnson valgte seg april. Og Karl Ove Knausgård er like begeistret over denne magiske måneden, eller som han skriver i sin nye bok: «April befinner seg mellom den store søvnen og det store spranget. April er lengselen etter noe annet, hvor det andre ennå er ukjent.»

Slik kan man si at forfatteren slår an en bejaende tone i dette tredje bindet av hans varslede årstidssyklus. Der «Om høsten», «Om vinteren» og altså «Om våren» nå er ute, mens sommeren må vente til august. Ifølge Knausgårds forlag, som bærer det for anledningen treffende navnet Oktober.

Ari Behn om sitt møte med Knausgård: – Som å møte Gandalf

Mens det i de to første bøkene i denne serien handler mest om observasjoner av ting og omgivelser, assosiasjoner og refleksjoner knyttet til naturen og den materielle verden, er det nå for alvor menneskene som igjen står i sentrum for Karl Ove Knausgårds skriving.

Nærmere bestemt hans lille, ganske nyfødte datter som denne boken er stilet til (i dag er hun to år). Og selvsagt de andre tre barna hans, venner, slektninger – og ikke minst kona. I det virkelige liv heter hun Linda, men siden forfatteren har valgt å kalle «Om våren» en roman, kan vi i hvert fall late som om dette er en fiktiv person.

Les: «Min kamp» blir teater: Svenskehetsen var en god inngang

Både bokens utfordring av romansjangeren i selvbiografisk retning og kretsingen rundt familiens store og små utfordringer, blant annet knyttet til konas depresjonslidelser, gjør at leseren ganske raskt kjenner seg hensatt til «Min kamp»-bøkenes univers. Knausgård framstår nå som da betatt inntil det besatte av sin familie, sine omgivelser – og av seg selv. Her snakker vi om innlevelsesevne på et høyere nivå.

Hør lyd: Intervju med Knausgård og Jo Nesbø

Han nærmest bobler over av kjærlighetserklæringer til sin lille datter, samtidig som han slåss sin velkjente kamp. For familien og sin egen skriving – og mot konas sykdom og et samfunn som kan virke både invaderende og intolerant.

Mer og mer kommer handlingen til å dreie seg rundt sykdommen, inntil vi når enden av det fiktive april-døgnet boken er strukturert etter – nærmere bestemt Valborgsmesseaften da svenskene synger våren inn – og forfatteren tilsynelatende kommer til en slags forsonende avklaring.

Les også: Mysteriet Ferrante

Veien dit tar 188 boksider, ispedd illustrasjoner av Anna Bjerger. Sider som stort sett er preget av velskrevet og lettflytende prosa, selv om Knausgård heller ikke denne gangen helt klarer å styre unna pompøsiteter og sin underlige trang til omvendt ordstilling i setningsleddene.

Det er interessant å se hvordan denne boksyklusen nå tilsynelatende tar veien fra fragmentering og oppstykking i de to første bindene, til større sammenheng og helhet i det foreløpig siste.

Når konklusjonen likevel blir en streng firer, er det først og fremst fordi det også er på sin plass å forvente mer litterær fornyelse fra en så dyktig, anerkjent og viktig forfatter som Karl Ove Knausgård.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder