Umulig å slutte å lese! Bokanmeldelse: «Dødslekene 4. En ballade om sangfugler og slanger»

Ti år etter den fullendte «Hunger Games»-trilogien om fattigjenta Katniss Everdeen og hennes kamp mot et fascistisk styre, slippes fjerdeboka.

Hvorfor?

Katniss var den perfekte hovedpersonen. Styrt av følelser og en velutviklet rettferdighetssans var hun uforutsigbar, lett å se opp til og like. Den tredje boka endte i fullkommen harmoni: mann, barn og hus på hjemstedet.

Nyheten om en fjerde bok fikk mang en fan til å skutte seg. Å, nei. Må Katniss ut i krigen igjen?

Heldigvis handler det ikke om henne denne gangen, for boken er en forløper til trilogien. Her følger vi oppveksten til Coriolanus Snow – den kommende despoten. Han som skal styre distriktene i landet Panem med sult og vold, og som nesten klarer å utslette Katniss og alt hun står for.

Fått med deg? Det kommer også en fjerde «Twilight»-bok

Men det hjelper ikke at Coriolanus også vokste opp i fattigdom. Han blir aldri like interessant som Katniss. Det er mer engasjerende å lese om en person som forblir snill i en ond verden enn en person som blir ond i en ond verden.

Suzanne Collins er uansett en dreven spenningsforfatter, og det er umulig å slutte å lese.

Mange kapitler avsluttes med en slående setning som endrer retningen på fortellingen totalt, såkalte cliffhangers, som forfatteren er en mester i. Da gjør det ikke noe at årets bok er en ordentlig tykksak på over 600 sider.

Problemet er at midtpartiet er for stillestående og ikke så stramt redigert som resten. Det er overraskende siden amerikanske bestselgerforfattere gjerne har et stort team av redaktører og språkfolk inne i manuset sitt før utgivelse. En rekke ballader fra amerikansk countrytradisjon er dessuten gjengitt med mangfoldige vers. Kanskje til glede for hjemmepublikummet, men selv får jeg ikke så mye ut av dem.

Norsk «Hunger Games»? «Enkebyen» blir TV-serie

Ofte føles det som om boka låner glans fra de foregående bøkene fordi det er så mange paralleller til dem. Du er herved advart: Ingen må finne på å lese årets bok før de andre.

Universet tilføres noe nytt siden leserne får oppleve realityshowet Dødslekene fra organisatorenes ståsted og deres anstrengelser for å gjøre showet til bra TV. 

Dødslekene alene gjør serien verdt å lese. Hvert år sloss 24 barn mot hverandre på en gigantisk utendørsarena. Vinneren er den som overlever. Forfatteren har tatt realitysjangeren til sitt mest groteske, og underholder med bismak både befolkningen i Panem og leserne.

Lekene er et godt utgangspunkt for å gruble over maktutøvelse og menneskets iboende egenskaper. 

«Dødslekene»-serien er engasjerende politiske bøker om hvilket samfunn man ønsker seg. Årets bok mangler en tiltalende hovedperson og er ikke fast nok i fisken.

PS! Den norske e-boken ble lansert denne uken - samtidig som verdenslanseringen av boken. Papirboken kommer i salg 29. mai.

Anmeldt av: Kristine Isaksen