Enestående trilogi! Bokanmeldelse: Jan Grue: «Prøve og feile»
Med romanen «Prøve og feile» fullfører Jan Grue en enestående trilogi om funksjonshemming og sårbarhet.
Sammen med de selvbiografiske memoarene «Jeg lever et liv som ligner deres» og «Hvis jeg faller», utforsker «Prøve og feil» temaene funksjonshemming, utenforskap og sårbarhet.
Men til forskjell fra de to foregående bøkene i trilogien er «Prøve og feile» en roman.
Ble anmeldt i New York Times av Michael J. Fox!
Historien kretser rundt kjæresteparet Magne og Hannah, som har en datter på halvannet år. Magne sitter i rullestol og jobber i resepsjonen på et hotell.
Han er egentlig utdannet litteraturviter, men etter et utall avviste jobbsøknader er det hotellkjedens mangfoldsinititaiv som til sist sikrer ham inntektsgivende arbeid.
Venner og familie av Hannah er på sin side skeptiske til at hun stifter familie med Magne. Paret fylles av kjærlighetens mot og en høyst forståelig trass. Deres familieprosjekt skal gå. Så. Bra.
Samtidig viser det seg å bli vanskelig med en jevn fordeling av foreldreansvaret når Magne selv trenger hjelp til mye av det som må til for å kunne følge opp et lite barn i full fart. Og den hjelpen får han ikke.
Bokens omslag er i så måte treffende illustrert av Jakobs kamp mot engelen, hvorav begrepet «jakobskamp» - en voldsom kamp mot en overmektig motstander - stammer fra.
Grue synliggjør på mesterlig vis hvilken illusjon det er at vi alle, selv i Norge, har tilgang på noe som i det hele tatt ligner på like liv.
I de to foregående bøkene har primært funksjonshemming vært utgangspunktet for skjevheten, men i «Prøve og feile» kommer dessuten klasse inn på toppen og gjør det hele enda mer vrient.
Fikk terningkast 6 for sin forrige bok «Hvis jeg faller»
For Magnes bestevenn, Snorre, sitter også i rullestol. Men Snorre kommer fra et svært privilegert hjem, og har en familie som følger ham tett opp. Og med det blir både Snorres oppvekst og voksenliv langt bedre tilrettelagt enn Magnes.
Begges, men særlig Magnes, hverdag er en jakobskamp indeed.
Boken endrer stadig perspektiv, primært mellom Hannah og Magne. Brødteksten brytes også opp av en rekke formater, som blant annet epostutvekslinger mellom Magne og Snorre, bokutkast og TV- og reklamemanus.
Det kan oppleves som litt usammenhengende, og noen av grepene fungerer langt bedre enn andre. Særlig manuspastisjen på «Helene sjekker inn» (her titulert «Hilde sjekker ut») er rystende heslig å lese.
E-postutvekslingen mellom Snorre og Magne bygger også effektivt opp under den komplekse relasjonen mellom de to.
Det er spennende å se Grue leke med formater, selv om noen av forsøkene lander bedre enn de andre.
«Prøve og feile» oser av frustrasjon, av sårbarhet, men også av kjærlighet.
Noen av bokens vakreste partier handler om nettopp dette, om det desperate ønsket til Magne og Hannah om å få det til med hverandre, når strukturene rundt dem jobber dem så til de grader imot. Alle mennesker baler med sitt, og noen langt mer enn andre.
Med «Prøve og feile» viser Grue på bevegende vis hvor sammensatte utfordringer for funksjonshemmede kan være – og hvor dypt problematisk det er å putte mennesker i bås.
Anmeldt av: Oda Faremo Lindholm
