Bokanmeldelse: Bjarte Breiteig: «Mine fem år som far»
Urovekkende sterk fortelling om en manns vei mot å bli overgriper.
Han har alltid hatt en «buldring» i seg, noe mørkt og urovekkende som trenger seg frem fra hans dypeste avgrunner. Men førtiåringen Martin Havn er ingen voldelig mann, han gråter lett, og hans passiv-aggressive væremåte tolkes av de fleste som snillhet.
Dermed er premissene for dette intense mannsportrettet lagt.
Da vi møter hovedpersonen spiser han middag med sine to små sønner, og politiet forstyrrer hans selverklærte idyll. Ekskjærestens datter er utsatt for overgrep, og etter en kort periode av fortrengning begynner hovedpersonen sin indre forklaringsprosess.
Det er langt på vei en forsvarstale, men Bjarte Breiteig skreller av lag på lag, og avdekker en personlighet som skaper både gåsehud og empati. For hovedpersonen mislykkes både som forfatter, venn og trofast kjæreste.
Han er ingen kjærlig sønn heller, men han setter alt inn på å være en uangripelig god far og bonusfar. Hans svarte og lett gammelmodige verdensbilde er preget av pertentlighet og en selvforakt som porsjoneres ut som forakt mot alt og alle. En ubehagelig evne til å se detaljer og fornemme nyanser gjør hovedpersonen blind for større sammenhenger, slike som andre tar for gitt.
Romanen er helstøpt, det særegne språket maner frem karakterer som både er høyst levende og skremmende alminnelige – særlig når leseren må myse gjennom hovedpersonens mentale briller. Komposisjonen er intrikat uten å bli overlesset, og vitner om en stø og nennsom forfatterhånd.
Fortellingen provoserer, ikke minst når empatien for hovedpersonen utfordres ved hans politisk ukorrekte svar på det store spørsmålet: Hva skader offeret mest – selve befølingen i halvsøvne, eller rettsprosessen som i ettertid skaper en skam, sementerer minner, og river opp hele barnets nærmeste krets?
