NY ROMAN: Mens hennes to første romaner var selvbiografiske, har Linnéa Myhre sagt at hun denne gangen har forsøkt å la være å skrive selvbiografisk - noe som ble vanskeligere enn hun hadde tenkt. Hovedpersonens kjæreste i denne romanen virker sterkt inspirert av Linnéas egen kjæreste, Sondre Lerche. Foto: Frode Hansen VG

Linnéa Myhre skriver om kjent musikerkjæreste: Bokanmeldelse: Linnéa Myhre: «Hver gang du forlater meg»

Linnéa Myhre har skrevet en intens og ubehagelig fortelling om to stykker som elsker hverandre – der den ene er en suksessrik musiker.

  • Brynjulf Jung Tjønn

Artikkelen er over tre år gammel

VG:s terninger viser 4 prikker

Forfatteren Linnéa Myhre er en av få interessante kjendisbloggere i Norge og har i ung alder opplevd stor suksess som forfatter.

Det handler ikke bare om at hun er kjent, men at hun faktisk også har noe på hjertet. I tillegg evner å hun å skrive bøker som mange, spesielt unge lesere, finner relevant.

Bakgrunn: Linnéa Myhre med ny bok: – Livredd for hva folk vil synes

Slik er det også med hennes tredje roman, «Hver gang du forlater meg», som har både klare kvaliteter og like klare svakheter.

Det er lett å tenke at Myhre har hentet inspirasjon fra eget liv. Kjæresten til hovedpersonen er nemlig en suksessrik og kjent norsk musiker, slik som forfatterens egen kjæreste, Sondre Lerche.

Men ved å fortelle i tredje person, blir dette aldri forstyrrende for lesningen.

I romanen møter vi en ung kvinne som opplever å bli forlatt, gang på gang. Kjæresten reiser titt og stadig på turneer, i tillegg til at han bor i USA. Men hun blir også forlatt på en mer drastisk måte: Han gjør det slutt og hun tror han aldri mer kommer tilbake.

Men det gjør han. Om og om igjen. Og hver gang tar hun ham imot.

SE BOKTRAILER: Sjekk ut Linnéa Myhres trailer for boken

«Hver gang du forlater meg» handler derfor like mye om hver gang vi møtes. For det mest interessante og det beste med romanen, er det som skjer når kjæresteparet, som egentlig har gjort det slutt, finner tilbake til hverandre.

Hvordan den unge kvinnen vekter sine handlinger, sine ord og hele tiden opptrer annerledes enn det hun hadde planlagt på forhånd. Eks-kjærestens tilbakekomst fører til at hun mister kontrollen over seg selv og sin egen kropp. Og kanskje sine egne tanker.

Derfor må hun ta kontroll over både seg selv og ham når hun er forlatt. Hun oppretter falske SoMe-kontoer for å overvåke bevegelsene hans. For hun er selv klar over at hun er i overkant sjalu. Hun må også gå til en terapeut, som hun kaller for Den vise, som også innimellom hypnotiserer henne for at hun skal komme seg gjennom de ensomme og strevsomme dagene.

Les også: Linnéa Myhre blogger igjen

«Hver gang du forlater meg» er derfor en vellykket fortelling om hvordan den altoppslukende kjærligheten kan få mennesker til å miste seg selv, og når alt er over, starter kampen for å finne tilbake til hvem man er. Dette tydeliggjøres kløktig ved nettopp at kjæresten er en kjendis: den unge kvinnen viskes bort, hun er ikke interessant for omgivelsene, det er musikerkjæresten alle spør etter.

Myhre viser innsikt i hovedpersonens spiseproblemer og hennes elendige selvbilde. Hun synes hun er for tykk. Hun spiser og kaster opp. Noe må hun ha kontroll over. Og det gjør vondt å lese om alle gangene hun tømmer seg i toalettskålen.

Forrige bok: Les anmeldelsen av «Kjære»

Men Myhre har også svakheter som forfatter. Jeg stusser over at hovedpersonens bestevenn og samboer, den homofile Jakob, kun opptrer som en pappfigur som forfatteren skriver inn her og der. Men svakest er språket. Tonen er i overkant forfinet og dannet og krasjer egentlig med målgruppen som kommer til å lese romanen.

Myhre skriver ikke som om hun er født på 90-tallet, men som om hun selv var oppvokst på 90-tallet på beste Oslo-vestkant. For eksempel: «De ble nødt til å nyte de siste dagene. Hun måtte pent vise seg fra sin beste side (...)».

Jeg savner litt mer særpreg, litt mer Linnéa Myhre i språket. Det forfinede og formelle språket, kobler også med seg unødvendige klisjeer. Dette burde vært fulgt opp av forlaget.

For Myhre kan skrive. Absolutt. Og innimellom blir det skikkelig bra. Og morsomt. Som når Myhre skildrer en scene hvor hovedpersonen prøver å gå til sengs med en annen, en mann med skjegg, og som tilsynelatende ligner på Jan Thomas, står det:

«Å ta på kroppen hans føltes litt som å holde en stor vase. Hun visste ikke hvordan hun skulle håndtere den, og hun følte et stort behov for å sette den fra seg.»

BRYNJULF JUNG TJØNN

HØR: Høstens sekserbøker og bøkene VG-anmelderne gleder seg til i høst:

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder