LETTVINTE LØSNINGER: – Det er ikke slik at Thomas Enger ikke kan skrive, selv om han viser noe språklig usikkerhet i partier. Men han mangler både originalitet og selvkritikk, og må derfor altfor ofte ty til lettvinte løsninger, mener VGs anmelder om Engers siste krim. Foto: TERJE BRINGEDAL Foto: ,

Bokanmeldelse: Klisjéer i kø

Thomas Enger: «Våpenskjold»

Man blir ikke forfatter selv om man kan skrive. Og man skaper ikke spenning selv om man lar folk bli skutt, banket opp og tråkka på. Det er leit å måtte si det, men Thomas Enger burde virkelig finne på noe annet enn å være krimforfatter.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 2 prikker

Det hadde også hjulpet om han kunne holde rede på årstallene.

«Våpenskjold» er den fjerde av det som skal bli fem bøker om journalisten Henning Juul, mannen som har som sitt viktigste mål å finne den skyldige bak mordbrannen som drepte hans lille sønn og vansiret ham selv.

Parallelt med denne jakten følger vi hans ekskone Nora Klemetsen, og hennes strev med å legge sønnenes død bak seg og samtidig pleie sin karriere. Også hun er journalist, i selveste Aftenposten, og får nokså ut av det blå frie hender til å følge opp den mystiske forsvinningen til sin tidligere venninne Hedda Hellberg.

Foto: ,

Slik rulles det opp dystre familiehemmeligheter, hentet fra den midterste tilbudshyllen for litterære klisjeer. Det er grådighet, svik og utroskap, hemmeligheter som avsløres på dødsleiet og andre banale virkemidler.

Mens Nora roter rundt blant rikinger i Tønsberg, oppsøker Henning voldelige miljøer i Oslo befolket av skamferte svensker, han blir forfulgt av skumle østeuropeere og må overvinne sleske advokater. Pussig nok viser disse to handlingsforløpene seg å henge sammen …

Det hele avsluttes med en panisk finale som på en og samme gang inneholder en melodramatisk familiesamling, et gammelt brev som mirakuløst nok avdekker en gammel urett, en kidnapping og et båthavari. Pluss på med litt skyting og et gammelt lik i en brønn, og da skulle vel det meste være dekket inn.

Det er ikke slik at Thomas Enger ikke kan skrive, selv om han viser noe språklig usikkerhet i partier. Men han mangler både originalitet og selvkritikk, og må derfor altfor ofte ty til lettvinte løsninger. Han lar de to journalist-hovedpersonene opptre både uprofesjonelt og usannsynlig, og fyller ellers opp med relasjonsklynking og poengløse eksteriør- og interiørskildringer.

Og så var det dette med årstallene, da: Bokens aller første titteloverskrift forteller oss at vi befinner oss i august 2011. Men hele resten av boken blir vi fortalt at vi befinner oss to år etter den fatale brannen i september 2007. I mitt hode skulle det bli 2009. Kan noen vennligst si ifra hvis jeg har regnet feil?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder