Sophie Elise om å ha operert underlivet: − Det var så skamfullt
Sophie Elise Isachsens åpner opp om skam, om underlivet, om å være eller ikke være «Norges farligste forbilde».
Sophie Elise Isachsens nye bok «Ting jeg har lært» handler primært om én ting – skam. Skam knyttet til seksualitet, skam knyttet til seksuell legning, skam knyttet til popularitet, frykten for å ikke passe inn.
Men mest av alt handler den om skammen for eget underliv, for «fitta», som Sophie Elise selv kaller det.
Hun var tolv år da hun så seg i speilet og fantaserte om å klippe av seg kjønnsleppene, står det i boken.
Mange år senere, etter å ha tenkt på det en stund og etter debatten som fulgte i kjølvannet av NRKs «Innafor» om underlivsoperasjon, opererte hun i all hemmelighet.
VGs anmelder om «Ting jeg har lært»: Skarpt om skam og fitte
Operasjonen og skammen
Sophie Elise møter VG i anledning boklanseringen. Her snakker hun åpent om alle bekymringene knyttet til slippet av den nye boken, den som føles nærere og mer intim enn noe annet hun har skrevet.
– Du skriver om underlivsoperasjonen i boken, og det virker som noe helt annet enn andre operasjoner du har tatt – hva er det som gjør dette så annerledes?
– Det er vanskelig å forklare, men kanskje fordi det var så skamfullt for meg. Jeg ville ikke engang vise det til en kirurg. Jeg vet ikke hvorfor de andre tingene var så åpenbare for meg. Det eneste jeg hadde sett av intimkirurgi var «Innafor», og det programmet ble en stor greie, man snakket om feminisme, folk så ned på det og det ble en kjempedebatt. Da fikk jeg et lite kick.
Etter Sophie Elise fikk operert underlivet, følte hun seg ikke mye bedre. En kveld var hun på middag med noen venninner i hjemstedet Harstad. Etter en het debatt om underlivet åpnet hun seg.
Da hun sa det, skjønte hun at det hadde vært verre å holde det inne i seg.
For 25-åringen ble denne samtalen et vendepunkt. Plutselig snakket de om skammen, og hun kunne fortelle om alle bekymringer knyttet til eget underliv. Noe hun nå forteller om i sin nye bok.
– Men er det lov å åpenlyst være misfornøyd med eget underliv som Norges største influencer?
– Ja, jeg er jo bare en person, det må være lov. Jeg tror det er veldig mange jenter, og gutter, som har skam knyttet til egen seksualitet, og det må være lov å snakke om enten du er kjent eller ukjent.
– Ble det ekstra skamfullt å vise at du i det hele tatt har den skammen?
– Det gikk hånd i hånd. Den erobret hele kroppen min, og jeg klarte ikke reflektere så mye rundt det. Jeg tenkte at jeg skulle holde det veldig privat, sier hun og legger til:
– Altså, tror du det er kult å sitte her, eller hvor enn, og snakke om «fitta mi ditt, fitta mi datt»? Men jeg tenkte oppriktig at det var viktig og riktig å skrive om det, og jeg står inne for måten jeg skrev det på.
Skarpt om skam og fitte. Bokanmeldelse: Sophie Elise Isachsen «Ting jeg har lært»
– Risikoen jeg får ta
– Men på den andre siden; du er så åpen om dine komplekser her, er du redd for at du tillegger folk komplekser rundt eget underliv, når de kanskje ikke har «grunn» til å ha det?
– Jeg kan ikke forstå at de som ikke har «grunn» kan begynne å lete etter en grunn. For meg har de grunnene vært så utrolig åpenbare. Så jeg tenker at det er risikoen jeg får ta, at kanskje det gir andre et kompleks, men hva hadde vært alternativet da? Aldri snakke om det når det kanskje er tusenvis som føler på det samme?
Flere ganger sier Sophie Elise man ikke nødvendigvis blir lykkeligere av å operere. Det skriver hun i boken også.
– Det er en typisk ting man sier for å hente seg inn igjen, men oppriktig gjorde det jo ikke det for meg. Intimoperasjonen brøt ikke den barrieren som må brytes for å være nær, intim og sårbar. Det gjorde ikke det.
– Hva tror du hadde skjedd om du hadde kommet til for eksempel din mor, da du var 17 år gammel, og sagt at du var misfornøyd med underlivet ditt?
– Det er vanskelig å se for seg, for det kunne jeg aldri gjort. Jeg kunne ikke si det til noen. Om så det hadde vært mamma, psykolog eller lege, så tror jeg alle hadde sagt: «Tull og tøys, det må du ikke tenke på.» Det hadde jo ikke hjulpet noe.
Kristin Gjelsvik langer ut mot TV 2: – Under enhver kritikk
– Men hva hadde hjulpet?
– At noen kanskje hadde sagt at de forsto, at de hadde spurt, vært nysgjerrig på hva jeg var usikker på. Bare å bli møtt med en ikke-dømmende holdning. Det er noe jeg føler vi mangler i samfunnet. Man husker alle gangene noen har sagt at din skam eller dine bekymringer er «tull og tøys», og da tar det så lang tid før man tør å åpne seg igjen, sier hun.
– Bare sånn jeg ville se ut
– Du skriver i boken at du aldri har sagt at det å operere vil gjøre deg lykkeligere. Men har du tenkt på at du på Instagram, som er åpen om å ha operert, fremstår lykkelig? Kan det symbolisere at operasjon gjør lykkelig?
– Jeg skjønner hva du mener. Men spørsmålet er om jeg skal late som jeg har et kjipere liv enn jeg har, fordi jeg har operert? Det blir jo feil det også. Ja, jeg har det bra, men det har ikke noe med at jeg har operert å gjøre. Det er bare meg, så hva det er for andre, det får være opp til dem.
For å skrive boken har 25-åringen vært nødt til å være selvgranskende på en måte hun ikke har vært før. Hun har stilt seg spørsmålene: «Er jeg et dårlig menneske? Er jeg Norges farligste forbilde?». Hun har til og med spurt psykologen sin. Men til slutt har hun kommet frem til at hun hverken er et dårlig menneske, og heller ikke Norges farligste forbilde.
– Du sier jo at du ikke har følt deg noe annerledes etter underlivsoperasjonen, at skammen ikke nødvendigvis slipper tak. Hvorfor gjør du det da?
– Si det! Det finnes sikkert mange årsaker. Jeg trodde vel at alt da kom til å være helt fint, at da kom jeg til å føle meg mer selvsikker seksuelt. Men som jeg skriver i boken; om jeg hadde sagt at jeg gjorde det fordi det var vondt, hadde folk syntes det var ok. Når man har en fysisk plage går det greit, så lenge det ikke er estetisk. Men for meg var det begge deler.
– Er du glad for at du gjorde det?
– Ja, men jeg tenker ikke så mye på det. Jeg tenker det ikke hadde vært så annerledes fra eller til. Men det som var vendepunktet for meg var jo i Harstad, da vi hadde denne samtalen, denne vennegjengen, den endret alt.
Hvorfor blir et samfunnsproblem degradert til en «jentegreie»?
– Du har blitt kritisert for å representere noe som sier at hvis man ikke liker noe, hvis man skammer seg for noe, så kan man fikse det?
– Det vet ikke folk noen ting om. Det kan være mange ting jeg ikke liker med meg selv som jeg ikke fikser. Det kan være ting jeg ikke bryr meg om, som jeg opererer. Jeg har en estetikk som jeg har likt; store pupper, stor rumpe, den «bimbo-looken». Og jeg har aldri vært misfornøyd med rumpa mi, aldri vært spesielt misfornøyd med puppene mine. Man kan synes det er så idiotisk som man vil, men det var bare min type estetikk, det var bare sånn jeg ville se ut.
