Spinnvill Jussi Adler-Olsen-krim
En fullstendig spinnvill historie utgjør kjernen i Jussi Adler-Olsens niende og nestsiste thriller om Avdeling Q.
Dermed er alt om det skal være i den danske krimkongens univers.
Serien om Avdeling Q har vist at Jussi Adler-Olsen er en overdrivelsens mester; han lesser tungt på når han sender Carl Mørck og de andre i Avdeling Q ut på jakt etter utspekulerte og hevngjerrige seriemordere.
Og leserne elsker det.
Mer enn 20 millioner bøker er blitt solgt i til sammen 42 land, og vi nærmer oss slutten: «Natriumklorid» er den niende og nest siste boken i serien, og den står ikke noe tilbake for de andre.
Har du lest? Derfor nekter Jussi Adler-Olsen å lese Jo Nesbø
Et lynnedslag tar livet av flere ungdommer i 1982, og i 1988 tar en eksplosjon i et bilverksted livet av en liten gutt.
Toogtredve år senere, i 2020, begår guttens mor selvmord. Dødsannonsen vekker minner for drapssjef Marcus Jacobsen, som alltid har ment at det var noe muffens med verkstedeksplosjonen.
Carl, Rose, Gordon og Assad setter i gang en etterforskning som snart avdekker flere dødsfall.
En fellesnevner at det ble funnet salt på flere av åstedene, og mye tyder på at en seriemorder har vært løs i over tredve år. En hevnens engel som ønsker å forandre verden til det bedre.
Leserne stilles overfor flere moralske spørsmål, men spesielt dyptpløyende blir det aldri.
Snart havner dessuten Carl selv under etterforskning i en sak som kan ha sammenheng med skyteepisoden fra første bok i serien, «Kvinnen i buret».
Med store deler av handlingen satt til desember 2020, sier det seg selv at koronapandemien også blir et tema, men heller ikke her går Adler-Olsen grundig til verks. Skildringene fremstår mer som litt obligatorisk krydder i et plott som ellers mangler fullstendig kontakt med virkeligheten.
Men, det er gjerne tilfellet med seriemorderthrillere. De er grimm-aktige eventyr for voksne, hvor kampen mellom det gode og det onde kjempes på arenaer vi har et forhold til.
Det er spenningen som skal stå i sentrum. Leseren skal holdes i ånde fra første til siste side. Og det er noe Adler-Olsen behersker med glans.
«Natriumklorid» har alt det som utgjør en god seriemorderthriller:
En spennende handling som skyter fart fra første side. Interessante karakterer og en nærmest overjordisk skurk som hele tiden ligger et skritt foran politiet. Effektive kapitler som gjerne avsluttes med cliffhangere, og et kappløp mot tiden.
Lucinda Riley skrev krim før hun døde: Bare å glede seg!
Adler-Olsen har skapt et komplekst plott med mange fortellerstemmer, men Jussi Adler fletter som vanlig alle trådene sammen med trygg hånd.
Trusselen mot Carl kunne med fordel fått mer plass, men det er tydelig at Adler-Olsen har tenkt å bruke det meste av kruttet her i den tiende og siste boken i serien.
Oversetter Erik Krogstad har lagt seg tett opp til den danske originalteksten det gjør teksten litt tung og noen ganger uforståelig: For hva betyr egentlig «øreteveinnbydende»?
Jeg savner også noe av snerten som har pleid å finnes i dialogene mellom de ulike karakterene i Avdeling Q. Noen steder virker de rett og slett litt trette.
Men, Adler-Olsen kan fortsatt kunsten å skrive drivende thrillere hvor leseren sitter med hjertet i halsen mens slutten ubønnhørlig nærmer seg. Og derfor redder han femmeren i land denne gangen også.
Anmeldt av: Elin Brend Bjørhei
