FORFATTEREN: Forfatter og journalist Bjørn Olav Jahr.
FORFATTEREN: Forfatter og journalist Bjørn Olav Jahr. Foto: Knut Falch NTB scanpix

Bokanmeldelse: Bjørn Olav Jahr: «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet»: Varsel om justismord

Publisert:
BOK

Velskrevet – men etisk problematisk – om skyldspørsmålet i Baneheia-saken.

Noen drapssaker er så grusomme og opprivende at offentligheten etter en tid har et sterkt behov for å legge dem bak seg, og helst glemme de verste detaljene. Dobbeltdrapet i Baneheia i år 2000, der småjentene Lene Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) ble voldtatt og knivdrept, er uten tvil en slik sak.


Det var en helt forferdelig og nærmest bestialsk historie som ble rullet opp under den påfølgende rettssaken mot de drapstiltalte Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen. Det hjalp nok på det kollektive sorgarbeidet at begge ble dømt til lange straffer: Andersen til 19 års fengsel, mens Kristiansen den dag i dag sitter inne, dømt til 21 års forvaring.

15 år etter Baneheia-drapene: Slik endret de Retts-Norge

Men nå vil altså journalisten og forfatteren Bjørn Olav Jahr at vi skal se på Baneheia-saken med nye øyne. Som forhåndsomtalen av boken allerede har fått frem, er det særlig DNA-spor, telefondata, mangelfull vitneføring og ikke minst Jan Helge Andersens egen upålitelighet som Jahr mener at til sammen tilsier en sensasjonell konklusjon: Viggo Kristiansen er uskyldig, og Jan Helge Andersen sto alene om dobbeltdrapet.

Les også: Derfor mener forfatteren at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt

Forfatteren sier at han har gått gjennom alle sakens akter på nytt, og han bygger en medrivende og i og for seg plausibel historie som støtter hans egen konklusjon om at det er begått et justismord mot Kristiansen. Delvis på grunn av manipulerende opptreden fra politiets side, som tidlig var oppsatt på å bevise at Viggo Kristiansen var skyldig, mener Jahr.

Heldigvis er det ikke min oppgave verken å være jury eller dommer i denne saken. Men «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet», har åpenbart et par problematiske sider. En ting er at Jahr aldri klarer å overbevise meg som leser om at Andersen, med en målt IQ på 84, ville være smart og snartenkt nok til å opptre på den måten han skisserer– verken før, under eller etter drapene.

Viggo Kristiansens til VG: – Jeg er Norges mest forhatte mann

Det mest kritikkverdige med denne boken er likevel hvor langt forfatteren går i å skildre selve drapshandlingene. I sjangeren «true crime» stilles det riktignok krav til autentisitet, men det betyr ikke at alt skal eller må siteres. Hvilket bringer meg til en tredje innvending: Det er mildt sagt overraskende at verken forfatter eller forlag har sett nødvendigheten av et skikkelig kilderegister i en bok som i så stor grad støtter seg til «harde fakta». Det fremstår som uforståelig, og en klar svekkelse av bokens autoritet.