Diagnosefritt

Det er mange fallgruver å gå i, når man skal skrive om tyveåringer som flytter til en fremmed by på jakt etter mening.

Artikkelen er over seks år gammel

Heidi Furre: «Parissyndromet»

Fin fortelling om et lite, personlig Paris-syndrom.

Roman 212 s.

Kr 299,-

Flamme forlag

VG:s terninger viser 5 prikker

Det er en svimlende opplevelse: reise fra alt og alle og ikke helt vite hva man skal finne. For det kan bli mye rødvin, Bob Dylan og jakt på Morrisons grav når man er nostalgisk og ung i Paris.

Det skjer også med hovedpersonen i Furres debutroman. Hun reiser fra Oslo etter et brudd, uten noe mål. Hun lar en slags hverdag falle på plass i et Paris som kan oppleves som en glødende og fremmed organisme.

Hun savner en ekskjæreste, bestemoren og sin beste venn. Tilbakeblikkene på dagene i bestemorens hus er hjemlengsel skildret i hverdagspoetisk og refleksiv prakt.

Det er enkelte steder litt for stor plass til stillstanden uten at den gir rom til noe særlig mer, men det er samtidig her det realistiske ligger - uten den store buldringen eller de store konfliktene.

På tross av utgangspunkt og tematikk blir det aldri sentimentalt.

Grunnen er Furres avmålte og alminnelige språk. Fortellingen hverken skaper eller løser store personlige konflikter. Den er akkurat passe varm og realistisk.

MARI NYMOEN NILSEN

Mer om

  1. Bokanmeldelse

Flere artikler

  1. Flinke Siri

  2. Magi på norsk

  3. Bokanmeldelse: Kjell Ola Dahl: «Lindemans siste reise»

  4. Talentløs «erotikk»

  5. Nabo til tyrannen

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder