Norsk litteraturs «Bad boy» fyller 70

RIDABU (VG) I over 40 år har bokklubbløven Knut Faldbakken fylt opp Ikea-hyllene i norske hjem - med bøker som har skapt sterke reaksjoner.

ARTIKKELEN ER OVER ÅTTE ÅR GAMMEL

Det begynte med incest i «Sin mors hus» i 1969. Nå fyller norsk litteraturs «Bad Boy» 70 år, og VG intervjuet ham hjemme på det idyllisk påbygde småbruket rett utenfor Hamar.

- 70 år, Faldbakken. Sportsjournalistspørsmålet trenger seg på: Hva føler du nå?

- Mild panikk. For jeg har skjøvet dette med høy alder litt foran meg. Jeg har greid å holde meg aktiv som forfatter, og de siste årene har vært veldig produktive for meg. Men når 70-tallet begynner å lyse opp i neonfarger foran deg ... de siste månedene har jeg faktisk øvd meg på å si at jeg er 70 år. Jeg er ikke en middelaldrende, moden mann, jeg er en eldre mann ...

- Du har aldri vært redd for tabuene i kulturen og har blant annet tematisert incest, konemishandling og tabubelagt sex. Har du stadig noe uhørt å komme med?

- Jeg har vært forbauset over noen av de sterke reaksjonene på romanene mine; jeg har aldri vært ute etter å provosere noen eller presentere noe uhørt ... Men jeg har nok en slags indre kompassnål som drar meg mot ubehaget i kulturen og i samtiden. Det har jeg fått i full dose i den siste romanen, «Natthagen», som kommer ut i oktober.

KAFÉ-KNUT: Faldbakken pryder veggen i stamkafeen på Gravdahl Bokhandel på Hamar Foto: Jørgen Braastad

- Hva handler den om?

- Jeg vil ikke gå i detalj, men det grenser inn på overgrep mot barn. Det er et forferdelig ubehagelig tema både å snakke om og skrive om ... trodde aldri jeg skulle greie å gjøre noe på det, selv om det er uhyggelig aktuelt i vår samtid, men så fikk en idé om en nøkkel inn i problematikken. Det har vært veldig vanskelig. Jeg brukte to år på den.

- Hvorfor begynte du å skrive krim i 2002 etter 19 romaner?

- Ja, der sa du det nesten selv ... det hadde blitt veldig mange romaner. Det har vel noe med ønsket om å fornye seg å gjøre. Jeg har alltid funnet glede ved å skrive spennende. Flere av yndlingstemaene mine har jeg tatt med meg inn i krimmen, men krimmen har gitt meg en anledning til å høyne konfliktnivået og ta det et steg lenger. I en krim må du heve armen - og slå. På 70-80-tallet skrev jeg flere romaner om forvirrede, frustrerte menn. Disse bet i seg raseriet og forbitrelsen og utviklet en svulst i stedet. (latter)

- Mange av romanene dine har handlet om samliv og sex; mange anser deg som erotikeren i norsk litteratur?

- Gjør de det altså? Jeg trodde det heller var pornografen! (latter)

- Vel - du har jo skrevet mye om sex i de fleste varianter. Har du trukket på egne erfaringer eller ditt eget privatliv?

- Jeg er ingen Knausgård. Jeg rekonstruerer ikke min bakgrunn og mitt liv. Men jeg har en frodig fantasi når det gjelder menneskets psykologi og har en uredd sporsans også når det gjelder egne forbudte impulser. Jeg er ikke blant de forfatterne som må leve ut ethvert eksentrisk innfall for å få konkret stoff å skrive om. Så selv om jeg nå ifølge kalenderen er blitt en gammel mann og hormonproduksjonen skulle tørke langsomt ut, gjelder ikke det fantasilivet! Jeg er ikke avhengig av å gjøre det for å kunne skrive det!

UNGE KNUT: Året er 1977. Faldbakken var nettopp blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris for tobindsromanen «Uår», som tok opp den globale miljøkrisen. Foto: Bjørn Sigurdsøn/Scanpix

- Men glad i damer er du jo?

- Hehe. Jeg har et veldig godt forhold til damer og liker kvinner veldig godt, og det merker de og derfor kan det hende de liker meg og. Men jeg har aldri vært hard på sjekker'n. Det kan nok henge sammen med stammingen, for du kan ikke være frempå når du stammer. Kan du tenke deg: Ska-ska-ska vi d-d-d-ans-s-se? Går ikke an å be noen andre enn dem du kjenner jævlig godt om å danse!

- Du har valgt å stå frem med ditt stammehandikap?

- Du kan si at jeg har gitt stammerne i Norge en stemme. Det er så å si ingen som stammer offentlig. Folk forstår ikke hvilket tungt handikap det er, særlig for en som er så meddelelsesglad som meg, ikke sant? Å stamme for en verbal person som meg, er som å kjøre en Ferrari med håndbrekket på!

- Hva er ditt største karrierefrie øyeblikk?

- Der er jeg ganske banal. Har vært til stede ved fødselen til 4 av 5 barn. Det å bli far og være til stede ... Jeg er en familiemann. Har jo sittet og skrevet med ungene myldrende rundt meg i alle år.

- Du har vært hjemmepappa i en tid da dette ikke var vanlig?

- Jada, og jeg har også vært alenepappa i tre år, mellom mine to ekteskap. Jeg regnet ut at da den yngste flyttet hjemmefra, hadde jeg vært hjemmepappa i 34 år.

- To av sønnene, Matias og Stefan, er blitt anerkjente kunstnere. Har du inspirert dem?

- Nja, tror i hvert fall de har fått et veldig naturlig forhold til å ha et kreativt yrke ved at de i alle år har sett meg gå til jobb på arbeidsrommet hjemme - uten fakter og flagrende kjortler. De står selvstendig begge to. Vi har et utmerket forhold, snakker kunst og litteratur når vi er sammen. Det er selvsagt uhyre verdifullt å ha et sugerør rett inn i deres generasjon og få rask korreks hvis du blir for gammelklok.

LYKKELIGSTE KNUT: Da «Sin mors hus» ble ferdig i 1966. Her tilbake på stranden i Nerja i Andalucía nesten 40 år etter. Foto: Jørgen Braastad

- Tidvis har den litterære offentligheten, akademia, om du vil, fnyst av Knut Faldbakken ...

- Hm. Jeg har aldri skrevet for å bli elsket, men for å bli lest. Da jeg kom tilbake til Norge fra utlandet i 75, hadde jeg reist 10 år rundt i Europa og skrevet en rekke bøker som hadde fått stor oppmerksomhet. For litteraturpolitiet da var jeg ikke engang en ordentlig norsk forfatter, og så var jeg jo ikke m-l'er! De hatet meg intenst. Jeg ble definitivt satt utenfor mainstream. Dessuten valgte jeg å bo utenfor Oslo, her på blomstrende Hedemarken. Det er faktisk godt å føle at man er en satellitt i bane rundt det litterære miljøet.

- Er det noe du brenner spesielt sterkt for i samfunnslivet nå?

- Det kan være mange ting det ... Jeg har hatt et par impulser til å delta i Nerdrum-debatten, for denne dyrkingen av ham fra tilhengerskaren er så usmakelig. Jeg mener Nerdrum gjennom alle år har opptrådt som en klovn, hengt seg på en helt utdatert, ubrukelig kunstnermyte: at kunstnere ikke kan være av denne verden.

- Hva er ditt bitreste øyeblikk i karrieren?

- Jeg ventet meg aldri ovasjoner da jeg skrev «Glahn» i 1985, som var en slags Hamsun-pastisj, en nyfortolkning av «Pan». Regnet med at mange ville bli ordentlig sinte, for du kan ikke røre et hår på Hamsun ... dette ser vi jo ennå. Men jeg hadde ventet at i hvert fall noen av de litterært skolerte skulle se det interessante i at en samtidsforfatter tar seg på tak og gjendikter en klassiker.

- Hva skjedde?

- Å, det ble et forferdelig slakt, et grindadrap, altså, jeg ble hånet - det overgikk enhver begripelse; «Haha, han tror han kan skrive like godt som Hamsun» og slikt. Man må jo le av det nå, men det ble en øyeåpner for meg: Da skjønte jeg at jeg ikke kunne vente meg noe av det litterære miljøet i Norge. Fra høsten 85 har jeg ikke lest en eneste norsk kritikk.

- Men hva med det lykkeligste øyeblikket?

- Ja, si det ... Men jo, jeg må si at det største øyeblikket i min karriere skjedde i den perioden da jeg strevde med «Sin mors hus» i Spania, på slutten av 60-tallet. Da jeg plutselig skjønte hvilken roman jeg holdt på med å skrive - en bok om et incestuøst forhold mellom mor og sønn - og at jeg fant mot til å fullføre, og da den romanen fikk en veldig god mottagelse i Norge; det var et stort. Da var jeg lykkelig!

PÅ TOMANNSHÅND: VGs Jon H. Rydne intervjuer Knut Faldbakken. Foto: Jørgen Braastad

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder