«Støre er skurken. Sylvi er helten»: Bokanmeldelse: Sylvi Listhaug: «Der andre tier»

BOK

Sylvi Listhaug har skrevet en enkel og effektiv bok til menigheten. Det eneste som overskygger snikskrytet er selvskrytet.

Publisert: Oppdatert: 02.11.18 15:13

For Frps nestleder Sylvi Listhaug får frem budskapet i sin nye bok «Der andre tier». Å skrive godt betyr ikke lange, underfundige setninger fulle av virkemidler en må være språkforsker for å forstå.

Boka er lettlest. Bra.

Lest? Listhaug raser mot 22. juli-senteret: - Forkastelig!

Som vi vet fra religionsvitenskap er noe av attraksjonen i menigheter det mystiske som bare de innvidde forstår. Som treenighet. Jomfrufødsel. Og Hadia Tajiks posering.

Og det er Sylvis velgere denne boken er tiltenkt. Støre er skurken. Sylvi er helten. Ja, hun er tilnærmet perfekt, ekstremt arbeidsom, populær, godt forberedt, perfeksjonistisk og godt motivert.

Andre er bare onde. Audun Lysbakken for eksempel, som dro til Lesvos i august 2015 for å hjelpe flyktninger.

Sjekk: Sylvi Listhaug mener kirken «råtner på rot»

Født i 1977, fremstår som en 90-åring

Bokens innhold og form reflekterer at kjernevelgerne til FrP begynner å dra på årene. Listhaug selv fremstår som en (energisk) 90-åring, der hun durer på med fortellinger som ligner dem om at far bare fikk en appelsinbåt på deling til jul da han var liten.

Det snodige med dette er at Listhaug er født i 1977. Det kan høres ut som det er de harde 30-årene hun skriver om.

Hun mener at da hun var ung drev de ikke og fløy på fjelltur i utrengs mål, det skulle arbeides. Ja, de gjorde ikke annet enn å slite og passet på de gamle. Faktisk elsket Sylvi (alltid!) å vaske hos en gammel onkel. Og i motsetning til andre som dro til Oslo for å ta utdanning, ble hun hjemme for å ta seg av farmor.

Samtidig passet hun seg for narkotika langt inne i de sunnmørske fjordarmer og reagerte mot fyll i FpU. Det er slikt bestemor liker å høre.

Og som man må være bestemor for å kjøpe. Narkotikatrusselen for prektige jenter oppvokst på bygdene i Møre og Romsdal på 80-tallet var når sant skal sies håndterbar selv for de villeste av typen.

Det er likevel ikke noe galt i litt eldrepopulisme. Vi har bare godt av en oppgradering av eldres status.

Men av og til blir altså Listhaug litt for ivrig i sitt frieri til leserne. Litt som om hun tror vi har kognitiv svikt, det som kalles demens.

Angrer på to ting

Listhaug beklager seg flere steder over de harde angrepene mot henne, men hun vedgår andre steder at hun vet språkbruken hennes er tøff og at hun ventet reaksjoner. Hun beklager faktisk at hun sa det med «imamsleiking», det, og at hun ikke tok sykepleierutdanning, er det hun angrer på i livet.

Listhaug skriver om hvor lei hun er av «eviglange debatter om ordbruk og retorikk». Det forhindrer henne ikke rundt neste sving å skrive nedsettende om Støres retorikk.

Hun forteller om forberedelsene da hun brukte ordet «godhetstyranni». Etter å ha snakket med ulike folk i partiet, fikk hun etter hvert grønt lyst til å gå ut med budskapet, om hun gjorde det som sentralstyremedlem.

Fått med deg? Hareide vil ikke svare på om han går av hvis partiet sier nei

Senere skriver hun at det er feil når mange tror hun sitter og planlegger utspill i detalj, for det var «faktisk helt tilfeldig at jeg brukte de ordene» («båret på gullstol»). Og det er mulig det. Men her bekrefter hun jo at spekulasjoner som dette ikke er grunnløse.

Flyktninger mener hun mye om. Få av dem ønsker å reise til land i Øst-Europa selv om det er bra land som ønsker å bosette flyktninger, skriver hun. Et annet sted får landene heder for å sette ned foten og si nei til slikt. Senere får de kritikk for ikke å ta sin skjerv.

Ikke håp for syriske flyktninger

De syriske flyktningene ser det ikke ut til å være mye håp for, selv ikke universitetsutdannede. «Det dreier seg ikke bare om formell utdanning, men også at måten vi jobber på i Norden er så annerledes,» skriver Listhaug som legger til at det er forskjell på landbakgrunn.

Den somaliske bakgrunnen er sikkert det som forklarer at det lykkes for flyktningen og islamkritikeren Ayaan Hirsi Ali, som Listhaug rett etter skamroser.

Også når det gjelder hvordan vi skal finne løsninger på flyktningeproblemet blir det surr. Dette skal nasjonalstatene gjøre alene. Og det finnes ingen løsning på dette uten samarbeid mellom landene.

Fått med deg? Den ultimate biografien!

Aps innvandringsutvalg, som Listhaug har lite til overs for, har ifølge forfatteren bare to fislete nye forslag. Et annet sted i boka kommer forslagene aldri til å bli vedtatt.

Mest komisk blir det likevel når hun beskriver Hadia Tajik som en posør, «svært opptatt av sitt eget image og ofte stiller opp i regisserte fotoseanser».

Det er ikke angrepet på Tajik som er det morsomme, men det hun sier om seg selv i neste setning: «Jeg ser ikke på politikken som bare imagebygging, for meg er det ramme alvor. Vi sitter på Stortinget og legger rammene for hvordan folk i Norge skal leve sine liv.»

Hva skal vi med «den lille bibelen» etter dette?

Til tross for logiske brister er boken slett ikke uinteressant. Politiske nerder vil ha glede av å lese om arbeidet i kulissene. Og hadde Listhaug vært ute av politikken ville vi nok fått en enda ærligere fremstilling også av brytningene i Frp.

Anmeldt av: Astrid Meland

Her kan du lese mer om