EN AV DE FREMSTE: Finske Sofi Oksanen (43) er blant sin generasjons aller fremste forfattere, og årets roman på norsk er med på å styrke posisjonen hennes øverst på vårt nordiske, ja i grunnen europeiske, litterære parnass. Foto: Toni Härkönen 

Rystende om surrogatibransjen - Bokanmeldelse: Sofi Oksanen: «Hundeparken»

VG:s terninger viser 5 prikker

«Hundeparken» er en opprørende historie om surrogatibransjens kyniske utnyttelse av unge kvinner som fødemaskiner - fortalt i et språk som med jevne mellomrom skinner av skjønnhet.

Finske Sofi Oksanen (43) er blant sin generasjons aller fremste forfattere. Hun har rasket med seg en rekke utmerkelser, deriblant Nordisk Råds litteraturpris for ti år siden, og bøkene hennes er solgt til mer enn 40 land. Årets roman på norsk er med på å styrke posisjonen hennes øverst på vårt nordiske, ja i grunnen europeiske, litterære parnass.

Som så ofte ellers i Oksanens bøker er jeg-personen i «Hundeparken» en kvinne som ikke helt hører hjemme noe sted. En løsrevet eksistens som etter murens fall mye mot sin egen vilje må følge med foreldrene sine fra Estland til Donetsk. Drømmen om rask rikdom i det nyliberalistiske Ukraina ender på ingen måte lykkelig for familien, og snart finner hovedpersonen seg som ung kvinne involvert i en ytterst tvilsom forretning med organdonasjon og surrogatmødre.

les også

Denne boken klikket folk mest med seg hjem til coronakarantenen

Handlingen springer frem og tilbake i tid, der perioden fra 1989 og frem til dagens borgerkrigslignende tilstander i Ukraina er en hovedakse. Men startpunktet i fortellingen er Helsinki anno 2016, der vi møter jeg-fortelleren med ny identitet. På flukt fra sin egen historie, som det skal vise seg at er i ferd med å innhente henne. Gradvis løftes det på lag på lag av hemmeligheter. 

Jeg-personen skriver henvendt til et «du», og det er en person hun har et stort behov for å forklare seg til.

Anmeldt: En av de beste i nordisk krim

Slik kan «Hundeparken» på ett nivå leses som en spenningsbok, en krimlignende fortelling om drap, forsvinninger og hevn. Og som en ganske rystende fortelling om surrogatibransjens kyniske utnyttelse av unge kvinner som fødemaskiner. 

Men i tillegg til et nøye utenkt plott, er en av bokens største kvaliteter det krystallklare språket til Oksanen. Det er som om hele sanseapparatet settes i sving når man leser en roman som dette. Når leste du sist en formulering som at noe «skinner som et bokfinkegg» i en skandinavisk samtidsroman?

Sjekk ut ny spennende norsk forfatter: Noe helt for seg selv

Av og til sleper riktig nok historien beina litt etter seg, og de 400 sidene kunne vel med fordel vært strammet inn her og der. Men det blir fort glemt, og leseren hopper i stolen når han ser at Sofi Oksanen midt oppe i alt skriver om en pandemikarantene som tømmer kontorene for folk! Snakker om uhyggelig timing. 

Da passer det vel også skummelt godt at historien er utstyrt med en åpen, men illevarslende slutt. 

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder