Hold deg unna krim, Ingrid Alexandra!

Hva skal et ungt menneske med krimlitteratur? 18-åringer trenger krim like mye som en fisk trenger en sykkel.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

DAGFINN NORDBØ, forfatter og satiriker

Det sutres høylytt og smelles voldsomt med dører fordi Ingrid Alexandra fikk en bokgave av regjeringen - uten krimbøker. So what? Hva skal et ungt menneske med krimlitteratur? 18-åringer trenger krim like mye som en fisk trenger en sykkel.

Det samme gjelder folk i alle andre aldre. Krim er den mest spekulative litteraturen som finnes, som uhemmet og utilslørt appellerer til kikkeren og det morbide i oss. For en sum nær fire hundre blanke spenn skal man altså bla seg gjennom hundrevis av sider der det rulles opp ett eller flere fiktive, bestialske mord, gjerne på en ung kvinne. I løpet av lesningen dynges det på med den ene mer mistenkelige personen enn den andre.

Resten av innholdet handler til 100 prosent om politietterforskerens eller privatetterforskerens privatliv, som uten unntak er så miserabelt som det kan tenkes. De a) drikker som svin, b) er skilt, c) er ulykkelige, d) har det rotete og møkkete, e) har en kaotisk økonomi f) har dårlig forhold til sine barn. Stryk det som ikke passer, men minst tre av disse elementene er alltid til stede.

Og det kunne vært helt i orden hvis det var unntakstilfellene. Nå er alle etterforskerne slik. Absolutt alle. Det er så programmessig at det er til å le på seg brokk av. Sannsynligvis har de lært det på forlagenes krimkurs: «Personene må være av kjøtt og blod!» Dessverre blir resultatet at personene er sjablonger, pappfigurer som kun er satt inn der for å tjene det såkalte plottet.

Det har nemlig forfatteren «jobbet» så mye med at dialogene nesten uten unntak blir – unnskyld uttrykket – helt ræva. I de siste årene er det dessuten nødvendig at minst én etterforsker har en variant av Asperger. Slikt kalles utvikling av sjangeren.

Så egentlig må vi slå fast at krim er en helt unødvendig gjøkunge i litteraturen, som vi ikke trenger i det hele tatt. Ingen får innsikter av en krim. Ingen får heller glede av krim, bortsett fra de som syns fiktive, perverse massemordere er fint å nyte sammen med rødvinen foran peisen. De eneste som ønsker og virkelig fremmer spredning av krimlitteratur er forlagene, som til enhver tid minner oss om at de utgir bestselgere fordi de da kan få fram annen og smalere (les bedre) litteratur. En solid innrømmelse av utilslørt prostitusjon, med andre ord.

Av en eller annen grunn skal nordmenn lese krim i påsken. Grunnen er som følger: Alle vet at de som skriver krim kun gjør det fordi de trenger penger. Det gjorde også lyrikeren Nordahl Grieg (ja han med «Til Ungdommen», ja) og forlagskonsulent og oversetter Nils Lie. De var begge blakke og satte seg på en kafé i Oslo, der de leste opp for hverandre det de hadde skrevet, annethvert kapitel. Til slutt ble det krimbok av det: «Bergenstoget plyndret i nat!».

Og skulle du ha sett: Broren til Nordahl Grieg, Harald Grieg, var nøkkelperson i Gyldendal og satte ved lanseringen av boka inn noen aldeles hysterisk skrikende annonser i avisenes førstesider på palmesøndag, som om det var en nyhet: Bergenstoget plyndret i nat! Folk med pårørende på påsketogene ble livredde, og ringte selvsagt ned redaksjonene.

Slik startet påsketradisjonen i norsk krim. Forlagene konsentrerer gjerne markedsføring av krim før påske, fordi de antar at nordmenn vil få plenty av tid til å kjede seg på hytta. De har altså ikke fått med seg at folk på hytta nå sitter 10 timer hver dag og poster selfies på Facebook, noe de også gjør alle andre dager. Hvis de da ikke sitter og ser på enda et samlebåndsprodusert, britisk gjesp av en TV-krimserie.

Lite har som disse seriene overbevist verden om at den britiske landsbygda utelukkende er befolket av mordere og psykopater.

Så Ingrid Alexandra – ta det helt med ro selv om bokhyllene dine ikke inneholder en eneste krimbok. Dessuten vil du de nærmeste dagene garantert bli tilsendt så mange containere fulle av krim at dere må ta hele Slottsparken i bruk for å lagre dem. Men livet er for kort til å kaste det bort på uvesentlig, spekulativ og dårlig skrevet litteratur.

De som leser krim fordi de kjeder seg, burde heller tenke hardt over hvorfor i all verden de mener livet er så langt at de kan ta seg tid til å kjede seg. Les heller historie, for eksempel om reelle forbrytelser som er begått av monarker. Der er det mer enn nok å ta av. Start gjerne med kong Leopold av Belgia – det var en massemorder av bokstavelig talt høyeste rang.

Og hvis du absolutt skal fordype deg i menneskets mørke natur, finn heller fram Jens Bjørneboes trilogi om «Bestialitetens historie». (Og naturligvis Bibelen, en bok som er så proppfull av løgn, incest, mord, primitiv tenkning og blank overtro at ingen kan konkurrere.) Fyll deretter på med noe som kan gjøre deg klokere: filosofi, eksistensialisme, kunsthistorie, teater, sosialantropologi, satire, poesi og humor.

Én eneste bok innenfor de temaene er alene verdt mer enn verdens samlede bibliotek av krimlitteratur. Sannsynligvis vil du også bli underholdt – men på en helt annen måte enn når du tråkler deg gjennom et middelmådig krimplott, fordi du faktisk vil få innsikter av det.

Det kan man trenge i denne verden, enten man skal bli dronning, eller ikke.