Knallgod! Bokanmeldelse: Heidi Sævareid: «Longyearbyen»
Heidi Sævareid (36) har latt seg inspirere av historien til sine besteforeldre som flyttet til Svalbard på 1950-tallet. Resultatet er en imponerende, velskrevet og lesverdig roman.
La det være sagt med én gang: Heidi Sævareid er rå på research.
Som prisbelønt ungdomsbokforfatter har hun tidligere skildret egen oppvekst i en filadelfiamenighet, latt seg henge opp i kroker fra huden, bedrevet kampsporten Krav Maga og utforsket okkulte ritualer.
Det er som om Sævareid ikke kan skrive før hun bokstavelig talt har kjent stoffet sitt på kroppen.
Fått med deg boktips: Disse 10 bøkene elsker Jo Nesbø
Når hun nå utgir sin første roman for voksne, inspirert av hennes besteforeldres historie, er det livet på Svalbard på 1950-tallet hun har dykket ned i. Og for et dykk hun gjør!
Å reise fra Oslos beste vestkant til Svalbard, er for de fleste eksotisk den dag i dag, men for Eivor og Finn, må det i 1956 ha vært som å komme til en fremmed klode. Særlig for husmoren Eivor, som ganske motvillig følger med ektemannen til den arktiske øygruppen der han har fått jobb som lege. Hun vet lite om hva som venter henne.
Longyearbyen var den gang fremdeles et fullt operativt gruvesamfunn, og Sævareid har skapt et svært levende portrett av den lille, innelukkede verdenen.
Finn, Eivor og deres to små døtre bor i en liten leilighet i sykehusbygget. Mens han er på jobb, steller Eivor i hjemmet. Hun føler seg fanget og tilsidesatt, er mye alene og lengter tilbake til livet i Oslo.
Inne er det brennende varmt, ute kalt som i en fryseboks.
Svalbards barske natur, både tiltrekker og skremmer henne. Hun er ensom, sliter med å finne seg ordentlig til rette og bli en del av lokalsamfunnet. Et lyspunkt er huskyen hun har til låns. Sammen med hunden føles det litt tryggere å dra på turer alene, selv om isbjørn og moskus alltid utgjør en fare.
«Longyearbyen» er et portrett av et samfunn og et ekteskap som stilles på prøve.
Sævareid skriver lysende godt om alt det usagte mellom Eivor og Finn, femtitallets kjønnsroller og dynamikken mellom menneskene som er «fanget» på Svalbard gjennom de harde vintermånedene, totalt avsondret fra resten av verden.
«Sprekeste og mest underholdende norske roman på lenge»!
Tidskoloritten er dessuten utmerket ivaretatt, og mye arbeid må ha blitt lagt ned i å få alt til å stemme. Beskrivelsene av natur, geografi og Longyearbyens ulike sosiale lag, maler frem en verden som er til å ta og føle på.
Et ulmende ubehag finnes i teksten. Mennesket er lite og utsatt i møte med den mektige arktiske naturen, men også psyken settes på harde prøver. Vinterdepresjoner utgjør for mange en større trussel enn naturen, på Svalbard kalles den vårsyken.
Ny bok fra Italia: Feberhett aktuelt om corona
Sykdomsforløpet til en av innbyggerne, som nesten umerkelig blir mer og mer alvorlig, er mesterlig beskrevet. Hvordan det skal gå med pasienten bygger seg langsomt opp, lik permafrosten som presser på fra undersiden av husene og sakte, men sikkert sprenger opp fra dypet.
Også asiasyken, en av 1900-tallets store pandemier, når Svalbard i løpet av romanen, og med det viser romanen seg også som forunderlig aktuell.
For sine ungdomsromaner har Sævareid tre ganger vært nominert til Brageprisen. Forfatterskapet er preget av originale temavalg og et ønske om å utforske yttergrenser, både fysisk og psykisk.
Med «Longyearbyen» tror jeg Sævareid vil få sitt definitive gjennombrudd som romanforfatter, også langt utenfor landets grenser. Tyskere vil elske denne boken, og derfra er veien kort til resten av verden.
Bare vent og se!
Anmeldt av: Gabriel Michael Vosgraff Moro
