FORFATTER: Ida Hegazi Høyer. Foto: Svein Finneide

Et uvanlig morsportrett: Bokanmeldelse Ida Hegazi Høyer: «ene | barnet»

Ida Hegazi Høyer skriver seg inn i årets heteste litterære tema, moderskap og barseltid, på en måte bare hun er i stand til.

Gabriel Michael Vosgraff Moro
VG:s terninger viser 5 prikker

Utforsking av morsrollen og skildringer av småbarnslivets gleder og sorger, er det store litterære temaet blant norske forfattere om dagen. Antagelig fordi mange nettopp nå, i midten og slutten av trettiårene, har måttet bale med barn i sine egne liv.

Hva innebærer det å sette et menneske til verden? Og hva er egentlig en god mor? Graviditet, fødsel og barselstid er en omkalfatrende erfaring, der det konkrete og eksistensielle går hånd i hånd, med gulpekluter og bleier i skjønn forening med de helt store spørsmålene om livet og døden.

Ida Hegazi Høyer har med romanen «ene | barnet», skrevet seg inn i denne tematikken med et morsportrett utenom det vanlige. Boken er en frittstående fortsettelse av fjorårets «ene | skissen».

les også

Bokanmeldelse: Ida Hegazi Høyer: «ene ⎜skissen»

Den navnløse forfatteren, bare kalt B., er alenemor til en like navnløs gutt. Hun føder ham, tar ham med seg hjem, og så er det dem to sammen i den rotete leiligheten hennes. En far til barnet er det ikke snakk om, hun hadde selv «i større eller mindre grad av bevissthet, sørga for å legge avtaler med menn i befruktningsperiodene.»

Det var kroppen som krevde å få barn, alt som kommer etter fødselen er hun mer uforberedt på. Snart oppdager hun også at et barn ikke bare er et privat anliggende, omverdenen og samfunnet vil ha sitt og trenger seg inn i tosomheten mellom dem. Barselgrupper finnes, naboer finnes, helsestasjonen finnes, krav om hjemmebesøk og oppfølging. Er de bekymret for henne? Er hun en god mor i Statens øyne?

les også

Bokanmeldelse: Ida Hegazi Høyer: «Historier om trøst»

«Fikk man barn, skulle man ikke lengte mer», tenker moren, men lengte gjør hun fremdeles. Etter å få skrive igjen, drikke igjen, bli fri. Samtidig er hun i det store og hele en god mor, om enn ukonvensjonell, annerledes. Noen ganger kommer tidligere elskere på døren, menn som potensielt kan være far til barnet, men muligheten for det blir kontant avvist. Hun er alene, vil være alene.

Ida Hegazi Høyer er en høyst original stemme det alltid er verdt å lese. Årets roman er et steg opp fra fjorårets, etter mitt skjønn, noe svakere utgivelse. Høyer er en mester i å skildre menneskemøter, i å skrive sanselig og analytisk på samme tid.

les også

Ømt, rått og drivende godt

Pluss content

Hun har et blikk på verden som føles friskt og bejaende og en stemme til å bære det frem. Ordvalgene er ofte uventede, noen ganger rett ut merksnodig gammelmodige: «Alle barn ble lagt ved solefall. Etter leggetid var man gissel i sitt eget hjem». En sjelden gang tipper «raritetene» i valg av ord og setningskonstruksjoner over i det kryptiske, men det er raskt tilgitt.

les også

Disse bøkene leser Mette-Marit i påsken

I det hele tatt er det mye å undres og glede seg over i «ene | barnet». Likevel må jeg innrømme at jeg fremdeles setter Høyers tidligere bøker, for eksempel «Fortellingen om øde» og «Historier om trøst», høyere enn de to romanene i «ene»-serien. Kanskje forløses verket først helt med neste og antagelig siste bok i serien.

Basert på forfatterens høye utgivelsesfrekvens, er den nok rett rundt hjørnet.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder