DEBUTERER: Pia Edvardsen startet med å skrive noveller. Nå er hennes første roman samlet mellom to permer. Foto: Pernille Blåfjell Walvik

Bokanmeldelse: Pia Edvardsen: «Vi var aldri brødre»

Stillferdig på grensen til det stillestående.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

En voksen datter reiser til farens barndomshjem i Nord-Norge. Farmoren ligger for døden, og sammen med faren sin tilbringer jeg-fortelleren ventetiden i det gamle huset der hun ferierte så ofte som barn.

Når begravelsen skal finne sted, kommer også den yngre søsteren hennes og moren deres som nesten ikke har hatt noen kontakt med faren siden de skilte seg da jentene var små. Det er duket for et slags taust kammerdrama, der nære og konkrete barndomsminner går hånd i hånd med uklar skyldfølelse og underkommuniseringen som preger så mange familierelasjoner.

Foreldre, barn eller søsken: de er alle blitt mer eller mindre fremmede for hverandre. Ikke minst gjelder dette søstrene, som en gang i tiden var så tette. Dessuten sliter eldstesøsteren, som altså er bokens forteller, med søvnløshet.

Noe som nok er med på å prege måten hun oppfatter verden rundt seg på. Det er som om hun sliter med å forstå og fastholde noe viktig, og prøver å finne svaret på stedet der hun oppholder seg. Men hun lykkes aldri helt, og blir i stedet sittende fast i ubearbeidede minner.

Pia Edvardsen skriver det som på overflaten er en ganske enkel fortelling med god språklig kontroll, ikledd det som best kan kalles et radikalt bokmål. Hun er flink til å skildre scener og stemninger, og lar personene tre frem på en mellommenneskelig og gjenkjennelig måte. Kanskje særlig i måten hun beskriver den ikke-verbale kommunikasjonen mellom faren og eldstedatteren.

Hun vil så gjerne forstå ham, selv om han for lengst er blitt en fremmed for henne. Også selve stedet de befinner seg på, det gamle huset ved fjorden, blir en karakter i fortellingen. Med alt det rommer av levd liv og minner.

Likevel er det også som om historien flere ganger truer med å stoppe helt opp. Det kan bli i overkant langsomt, tilbakeskuende og smått, og jeg savner mer temposkift, høyere intensitet og flere vendinger som kan holde på interessen. Og ikke minst større originalitet.

Mot slutten av den lille boken bestemmer jeg-personen seg for å bli værende i besteforeldrene hus utover høsten og vinteren. Kanskje i forventing om at noe avgjørende eller avklarende skal skje. Men som det står i boken: «Man forandrer seg aldri(…)Det er bare tida som forandrer seg.»

Til tross for enkelte kvaliteter: «Vi var aldri brødre» er en helt grei debut, men ikke så mye mer.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder