MAGISK: – Det er ikke godt å si hva det er ved denne boken som griper fatt i deg. Som all stor litteratur rommer den noe udefinerbart – ja, noe magisk – som du hele tiden fornemmer uten helt å klare å sette ord på det, skriver VGs anmelder Tom Egeland om John Williams roman «Stoner» fra 1965.
MAGISK: – Det er ikke godt å si hva det er ved denne boken som griper fatt i deg. Som all stor litteratur rommer den noe udefinerbart – ja, noe magisk – som du hele tiden fornemmer uten helt å klare å sette ord på det, skriver VGs anmelder Tom Egeland om John Williams roman «Stoner» fra 1965. Foto:Stephen Carroll Photography,Getty Images/Flickr Select

Bokanmeldelse:  John Williams: «Stoner»

Lavmælt mesterverk

BOK

For en bok! John Williams glemte perle fra 1965, «Stoner», er i all sin stillferdige langsomhet et mektig epos om et liv.

  • Tom Egeland
Publisert: Oppdatert: 25.08.14 12:41

Litteraturen er full av uoppdagede perler. «Stoner» er en av dem. Boken utkom i 1965 i et opplag på slunkne 2000. Og ble fort glemt.

40 år senere ble den gjenutgitt i en amerikansk klassikerserie. «Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om», fastslo The New Yorker. Berømte forfattere trykket den til sitt bryst. Utenlandske forlag ble nysgjerrige. Og langsomt – like langsomt som bokens handling skrider frem – er den glemte romanen i ferd med å erobre verden.

Den ytre handlingen lar seg lett oppsummere: Bondesønnen William Stoner begynner å studere agronomi. Han skal overta familiegården, men lar seg – noe overraskende – fengsle av litteratur og språk. Til slutt frasier han seg gården og velger en akademisk karriere. Som universitetsprofessor blir han en eksentrisk skrue. Han lever i et kaldt ekteskap, han forelsker seg i en yngre student, han støter på motgang på universitetet, og til slutt dør han.

Et liv, kort og godt.

John Williams' språk – nydelig oversatt av John Erik Bøe Lindgren – er neddempet og tilsynelatende enkelt. Men underteksten er rik. Alt det usagte vibrerer mellom linjene.

I korte riss skisserer Williams hva det vil si å være menneske. Hans innsikt i menneskesinnet synes grenseløs. Presist og tidvis poetisk oppsummerer han ulike menneskers karaktertrekk og skjebner.

Det er ikke godt å si hva det er ved denne boken som griper fatt i deg. Som all stor litteratur rommer den noe udefinerbart – ja, noe magisk – som du hele tiden fornemmer uten helt å klare å sette ord på det.

Det skjer ikke så mye. William Stoner vakler gjennom tilværelsen. Dagene går. Årene går. Små og store hendelser fletter seg i hverandre. Og plutselig en dag er det hele over.

Akkurat så meningsløst – eller meningsfylt? – er et liv.

Deler av boken er vond å lese. Deler fyller en med oppstemthet. Jeg tror du skal lete lenge for å finne en likeglad leser.

Et lavmælt mesterverk.

Her kan du lese mer om