Avicii-biografien: Absurd å lese! Bokanmeldelse: «Tim»
«Tim – biografien om Avicii» er et ærlig portrett på hvor galt det kan gå når suksessen skyter fart og man ikke er villig til å røre bremsen.
Bak artistnavnet Avicii sto Tim Bergling, en ung mann fra Stockholm, Sverige. I tospann med sin manager Arash Pournouri bygget han på 2010-tallet en musikkarriere som dro ham rett ut av gutterommet og rett inn på noen av verdens største klubber og musikkfestivaler.
Men 20. april 2018 tok han livet sitt, 28 år gammel.
Bakgrunn: Avicii er død
I «Tim – Biografien om Avicii» forteller den prisbelønte journalisten Måns Mosesson historien om hvordan det kunne gå så galt.
«Tim – biografien om Avicii» er basert på intervjuer med Berglings familie og venner, som også har gitt Mosesson tilgang til blant annet Berglings mobilnotater, videoopptak og chatlogger.
Les intervju: − Det siste livstegnet til mamma og pappa
Mosesson skriver om Bergling som en selvlært musikkvirtuos, som først og fremst var opptatt av å komponere, av å jobbe seg frem til den perfekt melodi. Men det var spillejobbene som DJ som genererte penger. Resultatet ble et halsbrekkende turnékjør som vedvarte i over flere år.
Ny Avicii-biografi: – Det siste livstegnet til mamma og pappa
Avicii var del av en bølge europeiske, og ikke minst svenske, house-DJ-er som ble voldsomt populære på 2010-tallet. Singelen «Levels», fra 2011, var hans første virkelig store hit. Siden kom listetopper som «Wake me up», «The Nights» og «Hey Brother», som i skrivende stund alle har et sted mellom cirka 700 millioner og 1,5 milliarder (!) avspillinger på Spotify.
«Jeg var uvitende og naiv og ute å kjøre, fortsatt på en evig turné – for når du først har reist jorda rundt én gang, gjett hva som skjer da? Da begynner du bare på nytt igjen,» skriver Bergling selv i et gjengitt notat.
Mosesson skriver godt om hvordan frykten for å skuffe publikum, stresset ved å være svært ung, men samtidig inntektsansvarlig for et stadig større crew, og jaget etter å hele tiden utvikle seg raskt ble en ødeleggende miks for Avicii selv.
Kaller opp konsertarena etter Avicii: – Jeg tror han hadde vært veldig stolt
Etter hvert som forventninger og antall turnédager økte, begynte han å dempe stress med alkohol og reseptbelagte opiater. Han hadde dessuten hatt problemer med angst siden tenårene. Rusproblemene ramponerte kroppen. Likevel presset apparatet hans, ledet av Pournouri, på for stadig mer jobb.
Det er direkte absurd å lese om hvordan Bergling ble presset til å jobbe – hans beste minne om ferie er fra da han ble innlagt på sykehus med akutt infeksjon i bukspyttkjertelen og ingen maste på ham.
Mosesson skriver også ærlig om hvordan Bergling selv var med på å kjøre egen helse i bånn, han var på ingen måte noen viljeløs dukke i det hele.
Og selv om han stanset all turnering sommeren 2016 var det på sett og vis for sent.
Hardkjøret på den unge, sårbare mannen hadde satt for store spor både fysisk og psykisk, hjerteskjærende eksemplifisert ved at Bergling til slutt sliter med å gjennomføre treningsøkter fordi økt puls gjorde ham redd for at han var i ferd med å få panikkanfall, heller enn å bare reagere normalt på fysisk bevegelse.
Og til sist orket han altså ikke mer.
Å lese boken om Avicii er som å se en ulykke i sakte film – i etterpåklokskapens lys skjønner man så altfor godt hvor det bærer.
Forfatteren kunne med hell ha snevret det litt inn, det blir i overkant mange festnetter, samtaler og scener som gjengis. Mosesson forteller dessuten flere parallelle historier her, om både Tim Berglings oppvekst og om Avicii og andre DJ-ers rolle i EDM-musikkens kjempepopularitet på 2000-tallet.
Men bokens åpenbare styrke er skildringen av de ytterste konsekvensene av ikke å få hjelp med ganske allmenngyldige kvaler – skrevet med utgangspunkt i et helt spesielt liv.
Anmeldt av: Oda Faremo Lindholm
