Fengslende! Bokanmeldelse: Cecilie Enger: «Ett minutts stillhet»

Det er en glede å følge Cecilie Enger, nå med en bevegende roman med mennesker vi tror på og en historie som fengsler.

Det handler om språk og kommunikasjon, om alder, sykdom, drømmer og livsløgn.

Det er en liten roman på under 200 sider, velskrevet, gjennomarbeidet, et fascinerende romanunivers, godt gjennomført.

Romanen «Ett minutts stillhet» spiller seg ut i Warszawa i pandemiens sluttfase fram til etter Russlands angrep på Ukraina, med tilbakeblikk til oppvekst i Asker.

Åsta Cooper er en kvinne rundt de 70, gift med sin britiske diplomatmann Thomas – som hun har fulgt på utenriksposter helt siden de møttes i Tanum bokhandel på Karl Johan.

Åsta skrøner om at hun har skrevet en roman. Senere får hun antatt en novelle i en antologi, «The Teacher», men for øvrig er hun diplomatfrue med strøjobber.

Så snus livet opp ned.

Cecilie Enger er en journalist og forfatter med en spennende utvikling og stort spenn i temaer og grep.

Det litterære gjennombruddet kom med «Mors gaver» (2013) – om moren som ender med Alzheimer på sykehjem, og om julegavelisten moren førte i 40 år.

Sjekk terningkast 6-anmeldelsen her!

Sykdom har Enger evnet å skildre flere ganger, også i «Pust for meg» og ikke minst nå i «Ett minutts stillhet».

I årets roman settes hovedpersonen Åsta Cooper ut av spill etter et hjerneslag.

Hun mister det engelske språket som hun har snakket verden over der Thomas har vært stasjonert. Nå er det bare Åstas førstespråk norsk som binder henne til utenverdenen.

En logoped oppfordrer henne til å skrive og snakke norsk – «hun må være nysgjerrig på den unge Åsta» for å hente språket tilbake.

Den 40 år yngre norske jenta Ane er språklig au pair hos diplomatparet. Hun er en herlig samtalepartner for Åsta med felles litteratur-, kunst- og musikkopplevelser – Chopin!

Ane ender som bindeledd mellom Åsta og mannen Thomas som bare kan engelsk.

Åsta får en Mac å skrive på, og dermed hentes minner om barndom og oppvekst fram, i en veksling mellom samtaler med Ane og Åstas gamle minner.

Det er et fikst grep fra Cecilie Enger som vet å skape barndommens detaljer fra Høn i Asker, med Åstas halvbror, mor og en far som drev kolonial.

Den litterære oppvåkningen til Åsta er vakkert skildret. En suveren norsklektor, frøken Folkestad, lånte henne en ny bok som hun slukte hver uke.

Hun leser Ibsens «Gengangere», Stefan Zweigs «Sjakknovelle», Tolstoj.

«Men fortiden er som en blinkende lampe», heter det i romanen.

Cecilie Enger dreier om på barndomsbildene, idet Åsta sitter aldrende slagrammet og gjenopplever smerte og fortielser. Nå er hun avmektig og hjelpeløs og glefser bittert til alle rundt seg.

Som alltid har Enger gode skildringer av relasjoner mellom mennesker. Hvem var Åsta den gangen, hvem har hun blitt. Hvem blir vi når livets mange ulike slag rammer? Cecilie

Engers lille roman har i seg mye å fundere over, den gjør inntrykk.

Anmeldt av: Guri Hjeltnes