Jo Nesbø: – «Snømannen» på film er ikke min historie

Til uken har Hollywood-filmen «Snømannen» premiere. Det hadde ikke skjedd dersom ikke Jo Nesbø hadde fått en litt tilfeldig telefon for 11 år siden.

– Nei, hadde jeg ikke fått den telefonen, så hadde jeg ikke skrevet en bok som het «Snømannen», sier Jo Nesbø til VG.

La oss ta det fra begynnelsen: Det er 2006. To norske filmskapere holder på med sin debutfilm: En norsk skrekkfilm. Plottet er klart, den skal skytes på fjellet i Norge - og handlingen går på at en gjeng ungdommer må søke ly på et nedlagt høyfjellshotell. Og så begynner folk å dø.

Lest? Jo Nesbø har krympet to centimeter

– Men vi manglet tittel, forteller produsent Martin Sundland.

De begynner å bli smådesperate, og en kveld ringer han og regissør Roar Uthaug til Jo Nesbø for å få tittelhjelp. Det tar ikke Nesbø lang tid før han kommer opp med et forslag: «Snømannen». Det er en god tittel, mener han. Det blir stille i telefonen.

– Jeg forventet litt mer krutt, liksom. Er dét noen tittel? Så jeg sa til Jo: Men nå har ikke vi akkurat noen snømann med i filmen. Og Jo bare: «Så skriv inn en snømann, da vel.» Vi sa vi skulle tygge på det.

20 år med Harry Hole: Les hele historien bok for bok på VG+

Så går det noen dager. Og Jo Nesbø ringer opp igjen og spør:

«Bruker dere tittelen?»

Og Martin Sundland måtte si som sant var, at nei, de gjorde ikke det. Jo Nesbø jublet:

«Veldig bra. For da skal jeg skrive en bok som jeg kaller «Snømannen».»

Resten er historie. «Snømannen» er en av Jo Nesbøs mest kritikerroste, prisbelønte og mest solgte bøker - og er den boken som fikk snøballen til å rulle også internasjonalt. I dag har Nesbø solgt 36 millioner bøker totalt.

Les anmeldelsen av «Snømannen» her: Terningkast 6

Og den skrekkfilmen? Ja, den fikk navnet «Fritt vilt» ...

Men tilbake til den kvelden i 2006. Jo Nesbø får ikke «Snømannen» ut av hodet.

– Jeg kom på tre ideer knyttet til den tittelen med en gang. Tidligere hadde jeg slitt litt med titler, og nå hadde jeg plutselig tittelen først, sier Jo og forklarer hvorfor han syntes «Snømannen» var en perfekt tittel.

Les: Derfor nekter Jussi Adler-Olsen å lese Jo Nesbø

– Du tar noe som er kjent og nært, barnslig og trygt. Du forandrer ikke noe foran eller bak, det er bare «Snømannen». Men når du setter det som tittel på en skrekkfilm eller en krim, så blir virkningen grøssende.

Redaktør lagde selve Snømannen

Ideen om en snømann med en mobiltelefon inni, kom kjapt. Og skjerfet til en av de drepte rundt snømannens hals. Nøkkelscenen i boken hadde Nesbø også helt fra starten:

– Den første snøen har akkurat falt, og en kvinne som har jobbet sent, kommer hjem til mann og sønn som står og lager middag. Hun skryter av den fine snømannen de har laget. Det er bare et problem: De har ikke laget noen snømann, forteller Jo.

Og da sønnen går bort til vinduet og ser ut, får han frysninger. Snømannen stirrer rett opp mot huset. På dem.

– Brrrr. Snømenn blir liksom aldri det samme etter din håndtering?

– Hehe, det var ikke min mening å ødelegge folks forhold til snømenn, ler Jo Nesbø.

Bakgrunn: Superagenten bak Jo Nesbø (VG+)

Men en som fikk sitt forhold til snømenn endret for alltid, er Nesbøs egen redaktør Øyvind Pharo. En sen kveld før lansering av «Snømannen» i 2007 ble han og kona Solveig Thime tatt på fersken mens de lagde snømann i hagen.

– Jo var ikke fornøyd med designforslagene til bokomslaget, og det nærmet seg deadline. Jeg kom hjem til kona lettere desperat, og hun sa: «Jeg har jo sagt hele tiden at du kan lage en snømann og ta bilde av den!» Så vi gikk ut i mørket og gikk løs på det lille som var igjen av snø, forteller Pharo.

Siste Harry Hole: «Tørst» nummer 1 i Storbritannia

En nabo kom forbi og lurte på hva de drev på med. «Vi lager snømann,» kom det fra Pharo. Snømannen fikk koksbiter til øyne og tanngard og en vissen kvist som nese - og det ble naboen som knipset bildet.

– Jeg sendte bildet til Jo, og han svarte umiddelbart at dette var bildet.

Den dag i dag har Pharo snømannen i hagen. Riktignok en isoporsnømann som Tanum fikk laget til sin Snømannen-lansering og som var en kopi av den for lengst nedsmeltede originalen.

«Something wicked» på vei

Selv liker Jo Nesbø snømenn. Eller andre ting som skal forestille mennesker. Masker. Dukker. Klovner. Senere i boken får vi også høre om totempælen som står på Nordnes i Bergen. Det er noe uhyggelig med det som etterligner mennesker.

– Grøsser- og fantasyforfatter Ray Bradbury har en bok med tittelen «Something Wicked This Way Comes» (1962). Jeg leste den som ung og syntes det var en fantastisk tittel. Jeg visste ikke den gang at det er et Shakespeare-sitat. Tittelen er poetisk, men samtidig en advarsel om at noe er på vei. Og det synes jeg også det er i tittelen «Snømannen» og åpningsscenen. Du vet ikke hva det er for noe, men du får en umiddelbar følelse av at «something wicked» er på vei.

Fått med deg? Lothepus-boka slaktes: Ja, det går til helvete

Snømannen handler ikke bare om et drap som er begått eller om en seriemorder som Harry Hole skal ta.

– Det er også sjalusi, kjærlighet, hevn og farslengsel. Alle de fundamentale, sterke tingene hos oss mennesker, sier Jo Nesbø og forteller at «Snømannen» også er viktig fordi det er først her i den sjuende boken at Harry Hole plasserer seg foran kamera.

– Det tok meg seks bøker før jeg skjønte at det er denne karakteren det handler om. Fra og med «Snømannen», ser jeg på ham som en Odyssevs. Harry er på en reise der han blir testet. Det er hos ham det egentlige slaget står: Harrys kamp mot egne svakheter og frykt for sine egne menneskelige mangler.

Se for deg det innerste bordet på knøttlille Kaffebrenneriet på Majorstuen. Det er Jo Nesbøs faste plass. Rett ved siden av sitter som regel tegneren, kunsteksperten, psykologen som skriver på sin avhandling, filologen som studerer gresk. Dersom noen har satt seg ved forfatterens bord, setter han seg ned ved bordet og ser på dem helt de skjønner at de må gå.

– Fredrik Skavlan brukte det som kontor en periode, og da han satte seg på mitt bord, forklarte jeg i en spøkefull tone at det var mitt. Han lo de første to gangene, men så skjønte han at det var alvor.

Her er «Snømannen» skrevet. Det var på den tiden Nesbø drakk café au lait, og ikke dobbel americano - som i dag. Han holdt til der i 17 år. Nå er det nedlagt, spikret igjen - og bare den brune markisen henger igjen.

– Jeg føler jo en viss tomhet. Men mest på grunn av det fantastiske klientellet, sier Jo.

Det passer egentlig bra at «Snømannen» er skrevet midt i Oslo. For her går Nesbø et skritt videre i å bruke Oslo by som kulisse og ikoniske Oslo-steder som Bygdøy, Holmenkollbakken, Ekebergrestauranten, skøytebanen på Valle Hovin, spiller en sentral rolle.

Lest om filmen? Derfor er norsk språk utryddet i «Snømannen»

Samt en privat curlingbane midt på Bygdøy.

– Veldig mye er gjengitt akkurat slik det er. Men hvis jeg har behov for å legge en privat curlingbane på Bygdøy, så gjør jeg det. Jeg ble inspirert av en slik bane i Bergen og en kjeglebane som ligger inne på en stor herregård utenfor Stockholm i Sverige - der bare menn med en viss posisjon er invitert. Det er noe med arkitekturen også: en avlang bisarr bygning midt inne i skauen. Du får følelsen av en lukket krets som sier: vi driver med dette. Men hva er det de egentlig driver med der inne?

Joda, i «Snømannen» blir det funnet en livløs mann på banen - liggende med hodet i sentrum av ringene.

Trygve Hegnar hører også på en måte med til historien. Det var såpass mange bokanmeldere og andre som påpekte at Nesbø måtte ha brukt Hegnar som modell for karakteren Arve Støp - en ekstremt usympatisk redaktør i bladet Liberal - at Nesbø så seg nødt til å ringe Hegnar for å forklare seg. Støp var jo mer en blanding av mediemenn som deltok i samfunnsdebatten, som Hegnar, Vennerød, Hansen og Geelmuyden. Hegnar, som opp til da hadde lest alle Harry Hole-bøkene, svarte Nesbø spøkefullt at han ikke kunne garantere at han ville lese «Snømannen».

– I ettertid har Hegnar bekreftet at han leste den likevel, og det kan du sitere meg på, ler Jo Nesbø.

20. september 2017. Den første snøen har falt - tilfeldigvis akkurat på dagen da VG møter Nesbø for å snakke om «Snømannen» som igjen er på ferde. Ti år er gått, det føles som akkurat ti år også, sier Jo Nesbø. Hverken mer eller mindre. Den gangen mente han film var utelukket før serien var ferdigskrevet - fordi det ville virke forstyrrende på skrivingen.

Hans faste svar når journalister spurte var: «Det blir nei. Med mindre Martin Scorsese ringer.»

Og så ringte Martin Scorsese. Han sa i november 2011 ja til å regissere filmen - og etter mye frem og tilbake har «Snømannen», eller «The Snowman», nå verdenspremiere på filmlerretet - med Michael Fassbender i rollen som Harry Hole, svenske Tomas Alfredson som regissør, mens Martin Scorsese til slutt endte opp som en av produsentene.

Lest? Her er Fassbender som Harry Hole på «Snømannen»-innspilling

– Da jeg omsider solgte rettighetene, så var jeg nok litt bekymret. Film er et sterkt medium, og jeg var redd for at det ville overta universet og karakterene mine. Men nå tenker jeg at bokserien står såpass sterkt, så filmen får bare være en annen historiefortelling. Jeg ser på min bok som en input til regissør Tomas Alfredson. Nå er det hans historie. «Snømannen» på film er ikke min historie.

Når filmfolket går på den røde løperen tirsdag, henger han i en klatrevegg i Hellas. Nesbø har fortsatt ikke sett filmen, og han lar spørsmålet om han skal gjøre det, henge litt, spiser noen smuler fra et allerede fortært skolebrød, før han gliser:

– Joda, jeg skal se den.