Når det aller verste skjer. Bokanmeldelse: Therese Tungen: «Snu deg. Edvins bok»
Noen bøker slår inn i deg. Som når en mor skriver om det aller verste som kan skje, å miste et barn. «Edvins bok» formidler den rå sorgen, men makter samtidig å løfte leseren inn i rike refleksjoner.
Det var en helt vanlig sommer for en småbarnsfamilie: To skolebarn på ferie hos besteforeldre, mens foreldrene arbeidet intenst med ominnredning av leiligheten i Oslo for å være klare til skolestart.
Så blir Edvin, snart 7 år, brått dårlig på setra på Kvamsfjellet. Årvåkne besteforeldre får ham til bygda, og et helikopter bringer ham til Rikshospitalet.
Han dør samme dag, det er hjerneblødning.
Det var et lydnedslag i august 2020 for den lille familien med Therese Tungen, hennes mann Bår og Edvins storesøster Idun. De er, ved siden av Edvin, hovedpersoner i denne dypt gripende og også opprivende boken. Men det stiger fram en stor familie rundt dem, et enestående nærmiljø på Sagene i Oslo med naboer og venner, Edvins kamerater og familie, som veves inn i en søkende teksten.
Boken er skrevet i løpet av det lange og blytunge første året etter Edvins død.
Tungen skriver og bearbeider, knar fram og tilbake mellom gamle dagbøker og jakten på alle detaljer om hvordan Edvin hadde det før han døde – han klarte å slå hjul siste levedag og hadde grønske under beina da de så ham på sykehuset. Hun og mannen martres: Kunne de gjort noe annerledes?
Hun spinner rundt og rundt, i tankene og sorgen.
Therese Tungen er en begavet skjønnlitterær forfatter, forlagsredaktør, litteraturviter – og mor. I denne boken er hun alt dette i omvendt rekkefølge – moren som havner i den dypeste sorg, men også en ressurssterk person med ordet i sin makt.
Stoffet har sakprosaens kjennetegn, der hun jakter på «alt», minnes alt, løfter Edvins liv fram i alle fasetter. Men «Edvins bok» utgis som roman, som med Tungens skjønnlitterære talent skaper en tekst som flyter av sted uten kapitler, lik små noveller, tekster som små dikt, Edvins replikker, dialoger med Edvin og andre.
Hun nileser bøker om andre som mistet et barn, trekker inn klassisk litteratur, Bibelen og greske myter – om Lots kone som snur seg og blir en saltstøtte, om Orfeus og Evrydike.
Bokens undertittel er «ein elegi» – og teksten er som et sørgedikt, melankolsk og vemodig.
Leseren blir med i de vare og smertefulle huggene fram og tilbake, i en litterært velproporsjonert bok, i et vakkert nynorsk. Edvin, som fikk sitt lånekort på biblioteket 5 år gammel, har fått en usedvanlig vakker utstyrt bok.
«Edvins bok» er samtidig skånselsløst direkte og detaljert om familiens samliv og sorgreaksjoner. Trenger vi vite alt? Er hun for utleverende? Her og der må man lese partier om igjen, så voldsomt er det.
Den hjerteskjærende sorgen til tross, teksten har partier med flukt og minner om lyse stunder.
Tungens skildring av et barn, sin egen sønn, har en varme og detaljrikdom som gjør inntrykk.
Hun formidler vitsene hans, knepene hans – gjem deg høyt oppe når det er gjemsel. «Han levde som om han hadde det travelt».
Edvin ble borte, men er alltid der.
Anmeldt av: Guri Hjeltnes
