SELVPLAGING: Carolina Setterwall skrev roman etter at samboeren døde brått – og viser en side av sorg som er preget av selvplaging og skyldfølelse. Foto: Linnea Jonasson Bernholm

Bokanmeldelse Carolina Setterwall: «La oss håpe på det beste»: Usminket om den stygge sorgen

3 av 6

Den svenske debutanten Carolina Setterwall har hatt stor suksess med sin usminkede roman om en altoppslukende sorg, men kunne ha klart seg med langt færre ord.

  • Gabriel Michael Vosgraff Moro

Tenk deg at du en morgen våkner og går inn på rommet der kjæresten din la seg alene natten i forveien. Først tenker du ikke over at han ligger i en rar stilling i sengen. Så kommer sjokket. Mannen som for noen timer siden var lys levende, lever ikke lenger.

Kort fortalt var det dette Carolina Setterwall opplevde da hun i november 2014 fant sin kjæreste død i sengen. Årsak: Akutt hjertesvikt.

Sjekk ut samboerens sorgroman: Sjelden stor leseropplevelse!

Carolina og Aksel traff hverandre fem år tidligere. Når døden brått inntreffer, har de felles leilighet, en katt og ganske nylig blitt foreldre til en gutt på ni måneder. De er vellykkede stockholmere med store nettverk og jobber innen reklame- og kommunikasjonsbransjen.

les også

Carolina fant mannen død i sengen: Jeg lever alles mareritt

Pluss content

Jeg-fortellerens beretning veksler lenge mellom to tidsplan: Årene frem til det fatale dødsfallet, og timene, dagene og ukene umiddelbart etter kjærestens bortgang. Det funksjonelle språket – preget av korte setninger og et nærmest klinisk detaljnivå – forsterker inntrykket av at boken er skrevet som følge av et akutt behov for å forstå egen livssituasjon gjennom skrivingen.

Les alt om bøker her!

Hele sorgspekteret kommer frem: savn, lengsel, smerte, søvnforstyrrelser, angst, irritasjon og sinne. Ikke minst selvbebreidelse og skyldfølelse. Igjen og igjen bebreider Carolina seg selv for Aksels hjertesvikt: Stresset hun ham til døde med sine mange drømmer om forandring? Ville han egentlig ha et barn med henne eller var det noe hun presset frem? Hvordan skal hun leve videre som ufrivillig alenemor for et lite barn som ikke kommer til å huske sin far?

les også

Stor krimguide: 10 krimbøker å merke seg i vår

Å bearbeide sorg i skrift, er en egen litterær undersjanger. Det er nok å nevne nyere eksempler som Joan Didions «De magiske tankers år», Tom Malmquists «I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live» eller Maria Navarro Skarangers «Bok om sorg». Det skal derfor godt gjøres å skildre sorgens mange aspekter på en ny og original måte, som unngår å bli for selvmedlidende eller privat.

les også

Tom Malmquists høygravide kone døde brått – datteren ble reddet

Pluss content

Selvbiografiske romaner av denne typen møter også på en rekke etiske utfordringer, særlig når temaet er så følelsesladet og involverer andre mennesker i en sårbar situasjon som etterlatte.

Jeg må med hånden på hjertet si at de nevnte bøkene, litterært sett, overgår Setterwalls forsøk på å skrive om sorg. Hennes ordrike fortellerstemme, som på sitt slappeste får meg til å skumlese sidene, tærer på tålmodigheten. At boken skal ha startet som en blogg, forklarer kanskje noe av dette dagboksaktige og pludrete, men den tidvis mangelen på fremdrift og fortellerteknisk eleganse, er bokens store svakhet.

les også

Stordalen sikrer seg tidenes bestselger

Jeg-fortellerens selvmedlidenhet er også tung å svelge, all den tid hun tilsynelatende er omgitt av oppofrende familiemedlemmer og venner som gjør sitt beste for henne. Det er synd at ikke en strengere redaktør har strøket alt det overflødige i denne boken, for det finnes flere kloke innsikter innimellom, en usminket vilje til å skildre de stygge sidene av sorgen og etiske valg det er verdt å diskutere.

«La oss håpe på det beste» har mottatt gode kritikker i Sverige og er under oversettelse til en rekke språk. Det er sørgelig å si det, men denne boken er dessverre en ganske langdryg affære om en grunnleggende erfaring som før eller siden innhenter oss alle.   

Her kan du lese mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder