GIKK NYE VEIER: - Jeg ga litt mer faen, kjørte på og lot det som kom komme, sier Per Petterson om arbeidet med romanen «Jeg nekter». Foto: TERJE BRINGEDAL, VG.

Petterson snakker ut - mistet fire i Scandinavian Star

- Skulle ønske at jeg kunne gå til graven og snakke med moren min, slik mange gjør

HEMNES (VG) Igjen har Per Petterson (60) levert en internasjonal fulltreffer av en roman. Om foreldre og barn. Forfatterens yndlingstema.

  • Sølvi Wærhaug
ARTIKKELEN ER OVER SYV ÅR GAMMEL

Utenlandske forlag kaster seg over hans nye bok «Jeg nekter». På hjemmebane har romanen høstet gode kritikker, Bokhandlerprisen, og går så det suser.

Snart er det ti år siden verdenssensasjonen «Ut og stjæle hester» (2003) kom ut. Nå utgis Per Pettersons bøker på 49 språk.

- Har dere sett The New Yorker? sier Per Petterson. I magasinet har litteraturkritikeren og professoren James Wood en meget positiv omtale av Per Pettersons forfatterskap.

Les også: Anmeldelsen av «Jeg nekter» - terningkast seks

- Det er helt fantastisk, sier Per og setter på kaffevannet.

Det er 16 kuldegrader ute og han fyrer med ved i den lille hytta som er arbeidsplassen hans. På gulvet står trekkspillet som onkelen hans trakterte i baptistmenigheten på Vålerenga. På veggen henger et bilde av faren, fotografert i naturskjønne omgivelser. Ved ovnen ligger en bok han holder på å lese - «Dødens seilas» av Kjell Ola Dahl.

Ikke suicidal

- Han skriver veldig godt, sier Per.

SKRIVESTUA: Per Petterson regnes som en av de mest betydningsfulle forfatterne som lever i dag. I ei gammel hytte blir bøkene hans til. Foto: TERJE BRINGEDAL, VG.

Boken handler om mordbrannen på Scandinavian Star natten til 7. april 1990. Den kostet 159 mennesker livet. Blant de omkomne var Pers mor, far, lillebror og niese.

- Noen år før døde en annen bror av meg, så det var helt «wipeout», sier Per.

- Hvordan har det vært å leve med dette?

- Det var innmari kjipt selvfølgelig, men du blir ikke suicidal av det eller plaget med traume. Det ble forferdelig tomt. Nesten forunderlig. Er det mulig? Jeg går aldri til graven, men jeg tenker på dem hver dag, nesten. Skulle ønske at jeg kunne gå til graven og snakke med moren min, slik som mange gjør. Det høres veldig fint ut, men jeg er ikke der i det hele tatt. Jeg snakker mer med henne her, enn jeg gjør noe annet sted, sier han.

I bøkene har Per Petterson hentet mange begivenheter og omstendigheter fra sitt eget og familiens liv.

I romanen «Til Sibir» (1996) var morens liv løselig ramme for fortellingen. Hans far, som var skoarbeider, var også med i boken. I 2000 kom «I kjølvannet» som handler om en forfatter som har mistet mesteparten av sin familie i en skipsulykke. Så fulgte «Ut og stjæle hester», «Jeg forbanner tidens elv» og «Jeg nekter». I alle romanene er forholdet mellom foreldre og barn sentralt.

FAREN: Et bilde av Per Pettersons far henger på veggen på skrivestua. Foto: TERJE BRINGEDAL, VG.

- Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg ender opp der konstant. «I kjølvannet» og «Jeg forbanner tidens elv» kan ligne litt på hvordan jeg har hatt det. Alt kan se helt fint ut, men så er det noe der - det veit jo alle. Men jeg vil ikke kalle det en dårlig oppvekst. Jeg var en ganske nervøs guttunge tror jeg, men det hadde ikke noe med faren min og moren min å gjøre. Det var ikke noe med familien, sier Per.

- Litt nostalgisk

- Jeg er litt nostalgisk med familien min, kjernefamilien jeg vokste opp i, selv om det var litt umake par som foreldre. Jeg og storebroren min har fine minner. Jeg vokste opp på Veitvet hvor det kunne være ganske voldsomt til tider, men for meg var det verden.

- Du sa en gang at du ikke kjente faren din?

- Jeg gjorde nok ikke det. Jeg var ikke noe raus mot ham. Han var en veldig fysisk person og dro meg med på turer. Jeg hatet det da, men fikk masse ut av det senere. Den utrolige gleden over naturen, som jeg kjenner etter å ha flyttet hit, er sikkert på grunn av ham. Det skulle han ha fått. Det tror jeg han hadde blitt glad for. Men du venter jo så lenge med å si noe, og før du skjønner noe, så er de døde. Det er egentlig det «I kjølvannet» handler om, at det ble for sent og at det er veldig fortvilende.

Les også: Petterson og Knausgård anbefales i USA

- Du delte mer av din mors interesser?

- Ja, moren min jobbet på Freia og vasket skoler og hoteller og alt som var. Hun fikk ikke lov til å få noen utdannelse av foreldrene sine. Bestemoren min var voldsomt indremisjonskristen, mens bestefar var mer vanlig. Moren min leste jo enormt, var en veldig glup dame, orientert og eventyrlysten. Da hun var 55 år reiste hun med den transsibirske jernbanen og overtalte faren min til å være med, sier Per.

- Ble litt lei meg

I 20 år har Per og kona Pia bodd på gården Porten i Høland. Her har han skrevet nesten alle bøkene, fra og med «Til Sibir» som kom i 1996.

- Alle tror at bøkene er blitt tristere etter at foreldrene mine døde, men det er ikke helt riktig. Jeg hadde noen gode begravelser allerede i den første boken, og den samme utsattheten. Men jeg hadde ikke skrevet «Til Sibir» hvis moren min hadde levd.

- Det er en veldig sårhet i bøkene dine?

- Det er nok noe jeg har tatt med fra ungdommen. Jeg syntes det var ganske vanskelig å være tenåring. Jeg ble lett lei meg og det sitter nok i, sier Per.

«Jeg nekter » handler om to barndomsvenner som treffes etter mange år. Den ene vokste opp med sin mor. Den andre ble forlatt først av moren og siden av faren, som mishandlet både ham og søstrene. Han sparket ungene sine.

- Jeg har sett en far sparke sønnen sin, en nabo - han lettet nesten. Det var ikke noe pent syn. Jeg var 10 år den gang og han som ble sparket var et år yngre. Det var en voldsom opplevelse å se dette. Jeg ble også utsatt for en ungdomsleder en gang. Han kastet meg omkring i et rom. Det tok bare noen få minutter, men for meg var det totalt sjokk. Det skal ikke så mye til av vond følelse, så får du en roman 20 år etter.

- Hvordan er det å leve med suksessen?

- Suksessen plager ikke meg, men det kan bli litt mye trøkk iblant og det tåler jeg ikke så godt.

- Blir kjempeglad

- Hva gjør alle godordene, prisene og salget med deg?

- Jeg blir jo kjempeglad, men 99 prosent av det har ikke noe med livet mitt å gjøre. Det er ikke noe du tenker på når du spar møkk eller klipper sauer.

- Hvordan kombinerer du jobben som forfatter og bonde?

- Jeg er mindre og mindre småbonde. Det er Pia som tar jobben. Det er også fordi forfatterskapet tar så mye mer plass i hodet mitt min enn det gjorde før. Jeg bruker fire år på en bok på omkring 250 sider uansett hvordan jeg vrir og vrenger på det, og halvparten av den tida er jeg jo halvhysterisk.

- Er det vanskeligere å skrive nå?

- Ja, det var nesten et år jeg bare surret i den siste boken. Etter hundre sider visste jeg ikke hva det handlet om. Da lar jeg heller være å skrive, og da kan det gå ganske lang tid.

- Har du begynt på en ny bok?

- Nei, jeg var litt sliten - det bør man jo ikke være for 300 sider på fire år, men jeg var det. Jeg tenkte at nå er du 60 år - det er gått så og så bra - du behøver ikke være så nevrotisk. Derfor sover jeg litt lenger om morgenen og tenker ikke med gru på at jeg ikke har begynt på ny roman.

- Hvordan feirer du jul?

- Vi er alle skilsmissefamilier og er litt her og der, men vi har hatt en slags rytme. I år kommer døtrene mine, svigersønnene og alle barnebarna mine. De er 5 år, 2 år og 8 måneder gamle. Det er en fin gjeng.

Det skal ikke så mye til av vond følelse, så får du en roman 20 år etter.

Følg VG Rampelys på Facebook !

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder