PULITZERPRIS-VINNER: Elizabeth Strout (f. 1956) ble tildelt Pulitzerprisen for skjønnlitteratur for sin roman «Olive Kitteridge» som det også ble laget TV-serie av (HBO). Foto: Leonardo Cendamo

Brutal og briljant bok: Bokanmeldelse: Elizabeth Strout «Jeg
heter Lucy Barton»

Til tross for grov omsorgssvikt, elsker hun moren sin. Pulitzerprisvinnende Elizabeth Strout imponerer med solid stykke skrivekunst, i en roman som er fort lest, men sent glemt.

Brynjulf Jung Tjønn
ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 5 prikker

«Jeg heter Lucy Barton» er historien om nettopp Lucy Barton – men historien er full av hull. Det er Lucy selv som forteller, og det meste av handlingen er lagt til 80-tallet, da hun var innlagt på et sykehus i ni uker. Hva som feilet henne, kommer ikke frem. Men at livet hennes har vært full av smerte, er tydelig.

Hukommelsestapene til Lucy skyldes en oppvekst preget av fattigdom og grov omsorgssvikt. Hvor grovt det virkelig var, må leserne nesten selv tenke seg frem til – men det antydes også seksuelle overgrep, uten at Elizabeth Strout går nærmere inn på dette.

Lest? En norsk jentes dagbokbekjennelser

I stedet serverer Strout historier om voldsom fattigdom, utenforskap og ikke minst dette: At hovedpersonen Lucy ble stengt inne i familiens truck hele dager, slik at hun ikke skulle være i veien for foreldrene.

Det gjør inntrykk når Strout skriver at Lucy hadde «trang til å løpe bort til en fremmed» og si: «Du må hjelpe meg, være så snill å ta meg med bort herfra, det skjer noen fryktelige ting…». I sitt eget bryllup sier Lucys svigermor til en venninne: «Lucy kommer fra ingenting». Men Lucy blir ikke fornærmet. Oppveksten har kuet henne. Hun kommer fra ingenting. På skolen og i menigheten var det ingen som ville ha kontakt med henne.

Snart ny Harry Hole: Les starten på Jo Nesbøs nye Hole-bok her!

Men Lucy klarer seg. Hun havner i New York, gifter seg, får to barn og blir forfatter. Foreldrene føler seg sviktet og kutter kontakten med henne. Men når Lucy blir syk, kommer moren hennes og blir sittende ved sykehussengen i flere dager.

Lucy blir både overrasket og glad. De har ikke snakket sammen på flere år. Og til tross for omsorgssvikten, elsker hun fremdeles moren. Og hun vil så gjerne snakke ut. Både om sin egen oppvekst og om morens bakgrunn. Men begge går rundt grøten. De snakker om alt og ingenting. Om bekjente og familiemedlemmer. Rett og slett bygdesladder.

Fikk med deg? VGs anmeldere gir deg tipsene om fjorårets beste bøker

Elizabeth Strout er dyktig til å vise frem hvordan det trivielle erstatter det dype når både mor og datter er redd for å gå inn i kjernen. Kanskje frykter begge sannheten. At det finnes mer grums som vil komme til overflaten hvis de legger sammen sine minner.

Norsk debutant imponerer: Erik Eikehaug er et fortellertalent utenom det vanlige

Skulle jeg si noe negativt om «Jeg er Lucy Barton», så må det være at den fremstår som litt knapp. Selv om den er på 180 sider, skyldes dette mye luft. Som leser sitter jeg igjen med at noe mangler. En tvist som ville løftet dette til et mesterverk.

Såpass streng kan man være med en roman som ble langlistet til Bookerprisen i fjor.

BRYNJULF JUNG TJØNN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder