Jo Nesbøs nye prosjekt: − Lever som en toppidrettsutøver
Forfatter Jo Nesbø er blitt 60 og tar ekstreme grep for å nå sitt nye urealistiske mål.
– Jeg spiste nok sikkert en halv kilo sjokolade i uka og kutta på dagen. Det har vært tøft. Nesten sånn som da faren min fikk hjerteinfarkt og sluttet å røyke dagen etter. Jeg må gjøre det hardt og brutalt, ikke noen sakte avvenning, sier Jo Nesbø.
Vi møter ham på kaffebar i forbindelse med at hans nye frittstående krimbok, «Kongeriket», kommer ut samtidig i 16 (!) land 2. september. Og vi merker at noe er annerledes. Ingen brioche, som vanlig, og finnes det kaffe med havremelk? Han bestiller en salat, plukker ut gammelosten - og dressingen forblir urørt.
Sjekk VGs anmeldelse av «Kongeriket» her: Blodet spruter
– Jeg har jo aldri tenkt på kosthold før. Jeg har egentlig trodd at jeg har spist sunt, men når jeg har begynt å se på hva jeg spiser, så har jeg skjønt at kostholdet mitt ikke er noe å rope hurra for. Det var jo espresso med sukkerbiter, baguette med ost og skinke og en svær, søt brioche til frokost. Egentlig har jeg kutta ut sukker helt nå, men der har jeg sprukket litt i det siste, sier Nesbø.
Er det alderen som snakker, er det det at han fylte 60 år i mars?
– Jeg er 60 år og må bli sterkere. Så det spennende spørsmålet nå er: Har man noe å gå på som 60-åring? Det sier seg selv at jeg i alle fall må legge ned betydelig mer trening og betydelig mer innsats enn om jeg var en 30-åring som ville bli sterkere.
For dette handler ikke om å holde noe vedlike eller «bremse degenereringen», som han sier. Det handler om et prosjekt som han kanskje ikke kommer til å klare: For snart ett år siden bestemte han seg for å skrive om to klatrelegender som satte seg fore å prøve noe urealistisk. Amerikanske Lynn Hill som ble første klatrer noensinne til å friklatre den berømte ruta The Nose, og norske Hans Christian Doseth som besteg Trango-massivet, men tragisk omkom på vei ned.
– Parallelt med å skrive om disse grenseflytterne ville jeg - en helt middelmådig klatrer - sette et for meg like urealistisk mål, å klatre en rute med grad 8a.
For uinnvidde betyr det: Som regel en overhengende rute på mellom 20 og 30 meter og med minimale tak for hender og føtter. Hadde Jo klatret denne graden da han var i tjueårene - da klatremiljøet var mindre og det ikke fantes innevegger å trene på - ville han ha tilhørt Norgeseliten.
Det er også et bratt stup som står sentralt i den nye krimboken «Kongeriket» - for på bunnen av stupet ligger cadillacen foreldrene til brødrene Roy og Carl døde i. I det som er sagt å være enten en utforkjøring eller et selvmord. Brødrene vokser opp på en avsides gård i ei fjellbygd, og storebror gjør alt for å beskytte lillebroren. Søskenkjærlighet og sjalusi går hånd i hånd.
To brødre og én kvinne, har Jo Nesbø oppsummert det hele med.
– Det er egentlig rart at jeg ikke har brukt brødrestoffet før, jeg har jo levd et liv preget av brødrerelasjoner. Vi var tre brødre, og jeg kjenner godt følelsen av styrken ved å være tre. Vi var uovervinnelige utad, vi backet hverandre - og de følelsene bruker jeg i denne boken. Det at man er emosjonelt forpliktet overfor familien, brødrene sine - og kanskje særlig overfor lillebror, forteller Nesbø - som mistet sin lillebror Knut Nesbø i kreft i 2013.
Den siste konserten med Knut
Han kjenner på savnet, det kan komme fra intet.
– Ja, det kan være det stikket når du ser på en fotballkamp hjemme hos deg selv, og det kommer en situasjon der det er et klart straffespark, og du automatisk tar opp telefonen for å ringe og diskutere som før i tiden - og så kommer på at han ikke er der lenger. Det er noen sånne øyeblikk der man ikke har den emosjonelle guarden oppe, at det glipper for deg et øyeblikk.
Knut var bare ett år yngre.
– Det var nok en sterk søskenkjærlighet mellom oss brødre, men også brødre har et liv der deres veier skilles. For meg og Knut var det nok litt annerledes, det skilte bare ett år mellom oss, og vi fortsatte å være tett på hverandre hele veien. V spilte på samme fotballag, spilte i samme band, bodde i samme by. Vi kjente hverandres styrker og svakheter. Selv om den moderne velferdsstaten har overtatt mange av funksjonene til familien, representerer familien bånd du ikke kan flykte fra, enten du vil eller ikke.
Faren i den nye boken sier det sånn: Det er oss mot dem, det er oss mot alle andre.
– Det var nok ikke så ekstremt hjemme hos oss, men jeg kan huske at faren min, som var en svoren tilhenger av rasjonelle argumenter og logikk, gjorde et unntak i en gammel nabokrangel. Da jeg sa at denne saken vel kunne sees fra to sider, svarte han: «Sikkert, men når det gjelder familien din, holder det å se det fra én side.» Familielojalitet gjør oss kanskje sterke utad, men samtidig så kan selvfølgelig også familiekjærligheten gjøre deg mer sårbar, gi deg noe å miste.
Rivertonprisen til Jo Nesbø: - Jøss, er det så lett å være best
Selv har han ikke spesielt stor familie:
– Jeg har en datter, en storebror, sønnen til Knut og to nieser. Jeg har også en stor vennekrets fra mange år tilbake. Og med tanke på at jeg ikke er en spesielt sosialt fyr, så ... ja, det er mer en nok, ler han, før han blir alvorlig:
– Det er jo sånn at man som ung leser om eldre som får spørsmålet om hva de angrer på før de dør, så er det jo ingen som svarer at de skulle ønske de hadde jobbet mer overtid. De svarer at de angrer på at de ikke tilbrakte mer tid med sine nære. Nå som jeg er blitt eldre, så erkjenner jeg at det faktisk er sånn det er.
– At du angrer?
– Ja.
Psst! Etter dette intervjuet ble gjort, er «Kongeriket» anmeldt i VG og flere aviser. VGs anmelder Sindre Hovdenakk mente den 631 sider lange romanen ble i tregeste laget og ga terningkast 4, men skrev at «som en slags «Pulp Fiction» fra bygda funker likevel «Kongeriket» greit nok.» Mens flere andre anmeldere la seg på samme linje, meldte Dagbladet terningkast 6!
Selv sender Nesbø følgende kommentar på mottakelsen:
– Det at boka oppfattes såpass ulikt av anmelderne er interessant. Dette er jo dyktige, rutinerte lesere og jeg respekterer både de som ikke synes dette er deres kopp med te og som sluker både teen og koppen, for å si det sånn.