Grytten i sommersol! Bokanmeldelse: «Gut, jente, juni, juli»

I sin nye novellesamling beveger Frode Grytten seg i velkjente og velbrukte landskaper.

En av de tingene jeg personlig har savnet aller mest under nedstengingen av Oslo, har vært muligheten til å bruke byens svømmehaller. Derfor treffer det meg kanskje ekstra godt når et fellestema i Frode Gryttens «Gut, jente, juni, juli» er nettopp svømming og bading.

I svært ulike utgaver og under særdeles skiftende forhold riktignok, men havner i vannet gjør så å si alle hovedpersonene vi møter i disse tolv nyskrevne novellene.

Og i bakgrunnen, som så ofte i Gryttens bøker, er det som vi kan høre lyden av klassisk rock.

Det er verdt å merke seg at Grytten allerede i 1990 utga novellesamlingen «Langdistansevømmar», og i 2001 kom med samlingen «Popsongar». Så om sirkelen ikke akkurat er sluttet med «Gut, jente, juni, juli», så beveger han seg utvilsomt i kjent farvann.

Men det betyr ikke at det bare handler om sol, sommer og sorgløs bading i disse novellene. Melankolien ligger stadig og truer, lik tordenskyer en varm julidag.

Det er snarere regelen enn unntaket at novellesamlinger vil være ujevne. Det gjelder også «Gut, jente, juni, juli».

Anslaget er ellers impresjonistisk og lett med åpningsnovellen «Evig sommer», en fortelling om flørt og forelskelse der forfatteren har hentet inspirasjon fra et rikt utvalg sommerlige popsanger.

I novellene «Nattsvømming», «Sweethearts» og «Slik unge elskande gjør» er det unge jenter som har hovedrollen, jenter som sliter både med selvbildene sine og med forholdet til mødrene. Jeg liker at Grytten har mot til å gå inn i denne tematikken.
Det samme gjelder der han berører alvorlig sykdom og fortvilelse, for eksempel i «Asbury Park, New Jersey» og «Kjøre vest».

Men det er også noen av novellene, som «Redningsmann», «Telemark» og «Feit mann på stranda» som liksom glipper litt for meg. Her savner jeg at Frode Grytten utfordrer seg selv mer som forfatter, i stedet for å nøye seg med litterær flinkhet.

Terningkast 6: Er årets store sommerbok denne 1150 sider lange georgiske romanen?

I den kanskje mest ambisiøse novellen, «David Hockney i regn», som kan leses som en hommage til filmkunsten, går han seg bort i blytunge referanser og overtydelige fortolkninger.

Frode Grytten kunne feire 60-årsdagen sin i fjor, og dermed er han i en alder der det kanskje ikke er noe poeng å forvente radikal kunstnerisk fornyelse. Likevel er det som om han kanskje gjør det ørlite grann lett for seg selv ved å velge såpass mange velkjente temaer som her.

Selv om han på sitt beste uten tvil er blant våre aller ypperste novellister. Noe han blant annet viser i den avsluttende historien «Sommar for lenge siden», der Grytten tar kraftige svømmetak i retning virkelighetslitteraturen.

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk