Ikke-mysteriet Eidsvåg – bokanmeldelse: Bjørn Eidsvåg – «Tro og trass: Min vei, mine valg»

Har vi ham nå? Ja, det får vi vel nesten si.

Forfatter: Bjørn Eidsvåg

Forlag: Aschehoug

Sjanger: Selvbiografi

Sider: 222

En venn av undertegnede liker å spøke med at Bjørn Eidsvåg skriver to sanger. Den ene heter «Tvil og tro». Den andre heter «Tro og tvil».

Nå, i det herrens år 2019, tar han oss alle på senga med en selvbiografi ved navn – hold på hatten – «Tro og trass». Bjørn Eidsvåg er blitt 65. Men han kan fremdeles kunsten å overraske!

Spydigheter til side: Etter et tjuetalls album, mange hundre konserter, to teaterforestillinger, en TV-serie med mer, er det ingen tvil om at denne spenningen er historien om Bjørn Eidsvågs liv.

I memoarboken «Tro og trass: Min vei, mine valg» baler han videre med disse spørsmålene. Den er litt en kronologisk selvbiografi, litt en diskurs om artistens til enhver tid rådende livssyn.

Eidsvågs liv er tilsynelatende ikke stint av ytre dramatikk. Han kastet en gang et askebeger i et speil i en hotellfoajé, og havnet på forsiden av VG («Amok etter øl-nekt»). Men det er liksom det. Selv separasjonen med kona Ragnhild Idsøe var en forbigående fase i historien hans.

Det er Eidsvågs indre liv og tankeverden som bidrar med det som er av konflikt i «Tro og trass». Som sådan kan denne ryddig skrevne, men ikke veldig begivenhetsrike teksten sies å være rettet mot mennesker som tenker mye på eksakt de samme spørsmålene som ham selv.

Så. Er Bjørn Eidsvåg fremdeles «en kristen»? «Tro og trass» besvarer dette spørsmålet med et rungende «tja». Eidsvåg har tydeligvis lest Yuval Harari og konkludert med at det er historiene vi forteller hverandre som gjør utgjør verden, og at Bibelen er en samling slike.

«Menneskene kan ikke leve uten illusjoner, fortellinger, drømmer og tro», skriver Eidsvåg, som fremdeles har tro på «religionene som mulig forløser av vårt kjærlighetspotensial». Han tar med andre ord store forbehold.

For utenforstående er det fristende å se på Bjørn Eidsvåg som et helt vanlig, tolerant og progressiv humanist, som tilfeldigvis – ulykkeligvis? – falt i kristendomsgryta som liten.

Han synes den langhårede, kjærlighetsdiggende og «sosialdemokratiske» hippie-Jesus var en fin fyr. Men han er ingen tilhenger av en streng, straffende Gud. «Når alt tyder på at vi skaper Gud i vårt eget bilde, synes jeg at vi skal hengi oss til en fredsæl og kul Gud», mener han.

Passasjene der han skriver om tiden som sjelesørger og sykehusprest på 1980-tallet er interessante, og det er fint å lese om vennskapet, «smurt av lekre franske viner», han i voksen alder innledet med den nå avdøde maleren Kjell Nupen.

Men sveipet over de siste 15-20 årenes plater og turneer, føles anekdotisk og hastig – Eidsvåg gjør seg gjerne ferdig med hele album i løpet av to setninger og et sangtekstutdrag.

Den som kommer til «Tro og trass» med et håp om å bli klokere på hvordan artisten Bjørn Eidsvåg jobber, kan komme til å føle seg avspist. Det er og blir frilans-teologen som dominerer teksten.

Lesere som verken tror eller tviler, og som ikke bærer på den religiøse angsten Eidsvåg ble påført i barndommen, vil konkludere med at vi har hørt ham snakke med seg selv om disse tingene i godt og vel 30 år allerede.

Ja, han er en troende som tviler. Ja, han er en tvilende som tror. Det er, strengt tatt, ikke nyheter.